NRK Meny
Kronikk

Misforstått homovennlighet

TV-serien «Ut av skapet» bidrar til å opprettholde det skarpe skille mellom homo og hetero.

Ut av skapet - TV-serie

Bildet fra TV-serien «Ut av skapet». Programmet er ment å vise hvor langt vi er kommet i de homofiles kamp og å bidra til en positiv utvikling, men i virkeligheten bidrar det til det motsatte, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Mastiff / NRK

NRK lanserte denne uken programserien «Ut av skapet» der vi følger fem ungdommer som skal komme ut av skapet som homofile.

Det er ikke tvil om at fjernsynsprogram som formidler homoseksualitet på en positiv måte, er av stor betydning. Ikke minst viktig er det at det forteller om hvor utfordrende det faktisk kan være å leve på en annen måte enn det ordinære.

Ungdommene i programmet vil for mange være gode forbilder og serien vil ha en sterkt oppdragende effekt på uvitende foreldre og venner. Problemet er bare at slik serien er bygget opp, oppnår man fort det motsatte av hensikten.

Det skarpe skillet

Hovedpoenget med programmene er at ungdommene skal formidle til familie og venner at de er homoseksuelle. Det er vel og bra. Vi vet at mange – og særlig ungdom – sliter med å anerkjenne sin egen seksualitet og sitt følelsesliv når det skiller seg fra majoriteten. Vi vet også at det å formidle det til andre kan være en stor utfordring.

Problemet med serien er imidlertid at den bidrar til å opprettholde det skarpe skillet mellom homo og hetero. Homoseksualitet fremstilles som noe enten/eller – noe man er eller ikke er.

Språket er kun redskaper som benyttes i rettighetsarbeidet.

En konsekvens av at homoseksualitet fremstilles som en irreversibel og låst størrelse, er at det blir enda vanskeligere å skulle leve som homo, eller komme ut av skapet. Det er ingen vei tilbake, og det blir en stor og avgjørende beslutning å komme ut. Friheten til å følge sin egen seksualitet og følelsesliv blir innsnevret, og på den måten får serien en motsatt effekt av det den er ment som.

Nå kan man selvsagt spørre seg om seksualiteten ikke faktisk er låst, at man faktisk enten er homo eller hetero. Men det er utbredt enighet om at en slik oppfatning faller på sin egen urimelighet. For med et så komplisert følelsesliv menneskearten er utstyrt med, ville det være besynderlig om seksualiteten var ordnet som et enten/eller.

Retorikk og følelser

Nå er det likevel ikke slik at begrepene homo/hetero skal legges død. Selv om vi som individer har en flytende seksualitet og i utgangspunktet har evner til å være mer variert enn de strenge sort/hvitt-kategoriene, har vi behov for begrepsfesting.

Språket og begrepene er viktige redskaper for å få bukt med den diskrimineringen som faktisk skjer. De er avgjørende for å bekjempe holdninger, for å endre politikk, for å skape respekt og aksept for å leve annerledes.

Programmet er ment å vise hvor langt vi er kommet og å bidra til en positiv utvikling, men i virkeligheten bidrar det til det motsatte.

I dag blir mennesker som lever homofilt slått ned på gaten. Også i Norge. Som vi så i serien er ungdom engstelige for å fortelle om sine følelser og valg til venner, familie og kolleger. Vi må selvsagt gjøre noe med de holdningene som tillater slike episoder og situasjoner. Og for å kunne gjøre det, må vi argumentere, vi må overbevise og vi må drive opplysning. Det er ikke tvil om at dette er noe vi ikke kan gjøre uten å ha et språk, uten begreper.

Men vi må ikke blande retorikk og følelser. Språket er viktig, og da blir også kategoriene er viktig. Men det har ingenting med følelsene å gjøre, eller seksualiteten. Språket er kun redskaper som benyttes i rettighetsarbeidet.

Ut av skapet som hetero

Et annet problem med å fremstille følelsene og seksualiteten som et enten-eller, er at det vil bli tabu å leve heterofilt etter å ha levd som homo. For vel kan det være tøft å komme ut av skapet som homofil, men å først ha definert seg som homofil for deretter komme ut av skapet som heterofil kan være betydelig vanskeligere. Det vil være som nærmest å svike sine venner som ikke lenger blir støttet i å være en minoritet.

Ikke minst vil en konvertering være det samme som å la mørkemennene få rett: «Dette er bare en fiks ide som vil gå over». Det vil bekrefte heterofile menns ide om at «du er ikke lesbe vet du, du har bare ikke fått skikkelig pikk». (Tro det eller ei, slike holdninger er utbredt).

For med et så komplisert følelsesliv menneskearten er utstyrt med, ville det være besynderlig om seksualiteten var ordnet som et enten/eller.

Det vil sette på spill alle rettigheter og den respekt vi har oppnådd: «Hvis det bare er å bli hetero, kan dere vel være hetero da og slutte å mase om rettigheter og aksept» Det er en stor utfordring for den som har levd homoseksuelt å velge noe annet, og dyrking av forskjellene og kategoriene gjør det ikke enklere.

Programmet er ment å vise hvor langt vi er kommet og å bidra til en positiv utvikling, men i virkeligheten bidrar det til det motsatte. Det etablerer og viderefører stereotypier, og gjør seksualiteten til noe statisk og irreversibelt. Dette altså, fremfor å anerkjenne vårt varierte følelses- og seksualliv, og å gi frihet og handlingsrom til å følge sine egne følelser og drifter. På egne premisser.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook og @NRKYtring på Twitter