Jeg har egentlig ikke hatt noe ønske om å engasjere meg i en samfunnsdebatt om underordning. Men når Abid Raja helt misforstår mitt ståsted – og påstår at jeg «mener det er dumt at hun ikke lenger føyer seg etter sin mann» – vil jeg bidra med noen oppklaringer.
La meg starte med at jeg støtter opp om veldig mye ved den norske formen for likestilling.
Pappaperm? En strålende ide. Likelønn? En selvfølge. Kvinnelige toppledere? Ja takk. Det er strålende at dyktige kvinner blir leger, direktører og ingeniører.
På mange områder er kvinner dyktigere enn menn. Og de fortjener å bli heiet på. At kvinner generelt bør underkaste seg menn er en farlig og skadelig tanke.
Selv har jeg vært misjonær i Peru som har en ganske sterk machokultur. For meg var det viktig å trille mye barnevogn og skifte rikelig med bleier. Jeg mener – uten en eneste reservasjon – at menn bør engasjere seg like mye i småbarnas oppvekst som mødre.
For et par uker siden stilte jeg opp i en Dagsnytt 18 debatt om underordning. Det var neppe klokt – i hvert fall ikke i lys av nettsaken som NRK lagde i etterkant. Særlig overskriften kunne oppfattes som om jeg synes det er viktig at menn bestemmer i ekteskapet. Og det mener jeg altså ikke.
Se debatten her:
For meg er det et viktig prinsipp, og et kristent ideal, at kvinner og menn er likeverdige.
Det betyr ikke at kjønnene er helt like. Å praktisere et slags matematisk likestillingsideal trenger ikke å være klokt. Ikke minst i forbindelse med fødsel og svangerskapspermisjon kan kvinner rammes hvis kjønnsforskjellene overses.
Kanskje er det heller ikke alltid et poeng at kvinner og menn skal ha nøyaktig samme rolle i et samliv. Ofte er det bra at kjønnene utfyller hverandre.
Mitt engasjement i debatten om underordning skyldes at jeg ville bidra med noen teologiske perspektiver siden jeg syntes samfunnsdebattanten Sofie Braut ble møtt med svak argumentasjon.
På generelt grunnlag er jeg skeptisk til de som vil lese lettvinn korrektur på Bibelen. Og jeg mener misforståelser ligger bak oppfatningen om at Paulus var en mannssjåvinist.
Etter min mening trenger ikke kvinners underordning lede til undertrykking av kvinner. Samtidig mener jeg oppriktig at det er en oppskrift på maktmisbruk å gi beskjed til menn om at de skal ha mer makt enn ektefellen.
Kvinneundertrykking finnes og bør bekjempes. Der er antagelig Abid Raja og jeg helt enige.
Så er det et viktig poeng for meg at oppfordringer i Bibelen om underordning er rettet til kvinner. Som mann ønsker jeg derfor ikke å si noe som helst om hva underordning kan bety. For ingen menn får i oppdrag i Bibelen å sørge for at kvinner underordner seg. Derimot oppfordres menn til å elske sin ektefelle slik Jesus Kristus elsket kirken og var villig til å dø for den.
Hvis menn faktisk praktiserer Bibelens ord, kan de ikke samtidig undertrykke kvinner.
Istedenfor å rette fokus mot kvinneundertrykking i muslimske miljøer, som han nok kjenner langt bedre enn kristne miljøer, velger altså Abid Raja å være mest opptatt av å karikere mitt ståsted. Hvorfor? Er det fordi det er mer behagelig å gå til angrep på noen få kristne enn å skrive kritisk om mennesker som står ham nær?
Uansett vil jeg påpeke at ingen kristne i Norge, så langt jeg vet, mener at kvinner bør la være å jobbe utenfor hjemmet, dekke til håret sitt eller la være å håndhilse på menn. Slike idealer omfavner derimot mange muslimer.
Jeg tror det er viktig å advare imot og bekjempe alle former for kvinneundertrykking. Dessverre finnes det nok å ta tak i. Slik sett heier jeg på Rajas engasjement. Men denne gangen misforsto han litt for mye.
Følg debatten:
