Føre-var-prinsippet er godt innarbeidet i samfunnet som positivt, ansvarlig og moralsk riktig. De som handler føre-var handler rett og tar vare på oss.
Men de siste ukene har det gått inflasjon i bruk av føre-var-prinsippet fra norske kommuner og nasjonale myndigheter. Det er ikke sikkert at føre-var tiltakene mot Covid hjelper mer enn de skader. Det advarte Aftenpostens Anders Slettholm om i en kommentar allerede i mars i fjor.
Nedstengning av samfunn kan føre til uakseptabel skade, store økonomiske og helsemessige ulemper. Det kan føre til sykdom, uhelse og økte ulikheter.
Prinsippet har møtt seg selv i døren.
Føre-var-prinsippet kan anvendes der vi står overfor en stor trussel, men har lite kunnskap om hvilke tiltak som er de rette for å unngå skade.
Prinsippet ble først innført for at manglende kunnskap ikke skal kunne brukes som begrunnelse for å unngå nødvendige miljøverntiltak. Naturvernloven § 8 sier at der det «foreligger en risiko for alvorlig eller irreversibel skade på naturmangfoldet, skal ikke mangel på kunnskap brukes som begrunnelse for å utsette eller unnlate å treffe forvaltningstiltak.»
Senere har føre-var-prinsippet blitt utvidet til å også kunne anvendes ved fare for menneskers liv og helse. Blant annet av FN, i sin Unesco Kommisjon for Etikk i Vitenskap og Teknologi i 2005 og i EUs funksjonstraktat artikkel 191.
Føre-var-prinsippet i norsk og internasjonal lov hviler på premisset om at å gjøre noe er bedre enn å ikke gjøre noe. Det er etisk begrunnet ved at myndigheter og andre samfunnsaktører skal iverksette tiltak, for eksempel mot global oppvarming, før jorden har blitt så varm at skadene er uopprettelige.
Det anbefaler myndigheter å gjøre det de mener er best, istedenfor ikke å gjøre noe.
Dersom tiltakene er ufarlige og enkle å gjennomføre uten urimelige kostnader eller ressursbruk, er føre-var et godt prinsipp.
Under koronapandemien kan det fint brukes for tiltak som å vaske hender, hoste i armkroken og være hjemme når man er syk. Men føre-var-prinsippet er i liten grad utviklet for situasjoner der ulempene med tiltakene er store. Til og med potensielt større enn truslene de skal hjelpe mot.
For eksempel advarte The Lancet nylig mot ukritisk bruk av føre-var-prinsippet som grunnlag for et totalforbud mot plantemiddelet DDT, fordi et forbud kan føre til ulemper med dårlige avlinger i noen utviklingsland. Det vil medføre større skader enn å fortsatt tillate bruk av DDT.
Den alvorlige innstrammingen av tiltak i ti Østlandskommuner i januar ble forklart med føre-var-prinsippet. Begrunnelsen var at det muterte koronaviruset er 70 prosent mer smittsomt.
Tallet 70 prosent var basert på verstefallstenkning. Det kom fra studier som viste at det er like sannsynlig at det bare er 10 eller 20 prosent mer smittsomt.
Det hadde vært en detalj, hvis tiltakene som fulgte ikke hadde store ulemper eller skadepotensiale. Men slik er det åpenbart ikke.
Man får inntrykk av at kommuneoverleger, ordførere, Helsedirektoratet og ministre liker å henvise til føre-var når de ikke kan begrunne strenge tiltak med en transparent vurdering av fordeler og ulemper.
Henvisning til føre-var er effektivt for å stilne kritiske spørsmål fra journalister. Det er også moralsk vanskelig å angripe. Hvem vil ikke være føre var?
Føre-var-prinsippet bør ikke baseres på overdrivelser og verstefallstenking. Den bør ta hensyn til all tilgjengelig kunnskap og reflektere den usikkerheten som eksisterer.
De som blir mest berørt bør trekkes inn i vurderingene, og tiltakene som vedtas må være proporsjonale. Mulige effekter og ulemper bør tallfestes og være mulig for andre å granske.
Til forskjell fra naturvern og miljø, er det ved korona ikke mangel på god kunnskap om skadevirkninger av tiltak. De er åpenbare og kan tallfestes. Derfor må ikke føre-var bli en generell begrunnelse for tiltak mot pandemien.
Myndighetene bør legge aktivt til rette for å skaffe mer kunnskap mens vi er i krisen. Å begrense seg til modelleringer og bruke verstefallstall som argument som ved å advare befolkningen at vi kunne få det like ille som landet med mest smitte akkurat da, som Belgia i høst og Irland til Jul, er ikke god bruk av føre-var.
Misforstått bruk av føre-var-prinsippet kan hindre viktig vitenskapelig utvikling, særlig i kriser.
Feil anvendelse av føre-var ville for eksempel ha hindret store fremskritt innen utvikling av antibiotika, forebygging av kreft, og ikke minst vaksiner.
Risikoeksperten Ragnar Løfstedt ved Kings College i London advarte allerede i 2013 mot misbruk av føre-var-prinsippet i kriser.
Vi er enig med Løfstedt og oppfordrer myndighetene til å bruke transparente, tallfestede og uavhengige risikovurderinger for størrelsen av trusselen, sammenlignet med effekter og ulemper av tiltakene.
Det er grunn til å være føre-var med bruk av føre-var-prinsippet for å begrunne tiltak med potensielt store negative konsekvenser i koronapandemien.
Når føre-var-prinsippet misbrukes svarer det mest på følelser, og er ikke god politikk. I verste fall er det bortforklaring og krisemaksimering.
Følgende personer har signert denne kronikken:
Michael Bretthauer, professor ved Klinisk Effektforskning, Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus.
Hans Petter Graver, professor, Institutt for privatrett, Universitetet i Oslo.
Anna Nylund, professor, Det juridiske fakultet, Norges Arktiske Universitetet i Tromsø
Einar Øverenget, professor ved Institutt for organisasjon, ledelse og styring, Høgskolen i Innlandet
Magnus Løberg, førsteamanuensis, Klinisk Effektforskning, Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus
Ørjan Olsvik, professor, Institutt for medisinsk biologi, Norges Arktiske Universitetet Tromsø
Lise Helsingen, lege, Klinisk Effektforskning, Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus
Mette Kalager, professor, Klinisk Effektforskning, Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus
