Kronikk

Ministersyndromet

Vi må avkle klima- og miljøvernministrene.

Elvestuen under presentasjon av FN-rapport om klima 2019

Miljø- og klimaminister Ola Elvestuen er et godt eksempel på en miljøminister som gir inntrykk av at han bestemmer, selv om det er andre som styrer politikken, hevder kronikkforfatteren. Her er Elvestuen under Miljøverndirektoratets presentasjon av FNs klimapanels rapport om klima og landarealer i august.

Foto: Ole Berg-Rusten / Berg-Rusten, Ole

Ministre er mektige mennesker. Men de har ikke myndighet til å fatte avgjørende politiske beslutninger helt på egen hånd.

Stortinget har lovgivende makt, men i enkelte saker har regjeringen det siste ord.

Handlingsrommet til enkeltministre er derimot begrenset. Dette kan være frustrerende, spesielt for dem som styrer et departement med lite formell makt, og som gjentatte ganger opplever å bli overkjørt av regjeringskollegiet og/eller Stortingsflertallet.

I slike situasjoner kan det være fristende å gi inntrykk av at du – i kraft av dine uttalelser – kan forme norsk politikk. Før du vet ordet av det har du fått ministerstyresyndromet.

Dette hindrer oss i å ha brede og opplyste diskusjoner om hvilken klimapolitikk Norge bør føre.

Personene som er rammet av dette syndromet ser ikke ut til å lide i særlig grad, men den negative effekten for det offentlige ordskiftet og de demokratiske prosessene er desto større. Syndromet rammer langt oftere ministre med lav gjennomslagskraft enn ministrene for de mektigste departementene.

Klima- og miljøvernministre ser ut til å være spesielt utsatt.

Vi må ikke lete særlig lenge og grundig for å finne tegn på dette, ettersom dagens klima- og miljøvernminister, Ola Elvestuen, er så sterkt rammet.

Går ut over sin myndighet

LO-sjef Hans-Christian Gabrielsen påpekte nylig i Dagsnytt 18 at Ola Elvestuen har problemer med å skille egne standpunkter om oljeboring i Barentshavet Nord, fra regjeringens vedtatte politikk. I august erklærte Elvestuen i Dagbladet at når regjeringen skal legge frem en forvaltningsplan for Barentshavet «må de sette en tydelig og streng grense for oljeaktivitet mot nord». Han har ikke myndighet til å fatte beslutninger før saken er behandlet i regjeringen, men velger likevel å gi inntrykk av dette.

Demokratiet lider når politisk snakk frakobles politiske handlinger.

Dette er likevel ikke noe enestående eksempel. I klimadebatten er syndromet så utbredt at det nærmest har blitt umulig, både for folk flest og eksperter, å forstå hva gjeldende norsk politikk er.

I Dagbladet 7. juni i år ga Elvestuen en garanti for at klimagassutslippene fra ikke-kvotepliktig sektor i Norge (transport, landbruk, bygg og avfall) skal kuttes med 45 prosent i Norge. Han lovet at Norge ikke skal bruke muligheten til å oppnå målet gjennom å finansiere utslippskutt i andre europeiske land.

Dette sier han til tross for at regjeringserklæringen fra Granavolden sier at dersom det er «strengt nødvendig» kan fleksibiliteten i EUs rammeverk benyttes. Denne snedige formuleringen gir regjeringen og Stortinget, ikke klima- og miljøvernministeren, i oppdrag å definere hva «strengt nødvendig» betyr.

Historien gjentar seg

Elvestuen er den siste i en lang rekke av klima- og miljøvernministre med ministersyndrom. Hans forgjenger Vidar Helgesen sa til VG i 2016 at «regjeringens 2030-mål markerer at kvotekjøpsæraen er over i norsk klimapolitikk». Likevel la regjeringen et halvt år senere frem en stortingsmelding som la til rette for at klimamålet kunne oppnås gjennom tiltak i andre europeiske land.

Mens klimaministrene snakker om utslippskutt, kan de tunge departementene legge opp til vekst.

Da den rødgrønne regjeringen skrev en klimamelding i 2012 tapte miljøvernminister Bård Vegar Solhjell dragkampen om videreføring av målet om at to tredjedeler av kuttene skulle tas hjemme. Fordi han tapte ble ikke målet gjentatt i klartekst i meldingen. Men det hindret ikke Solhjell i å gjentatte ganger uttale at målet fortsatt gjaldt.

Skaper forvirring

Det kan være mange ulike årsaker til ministersyndromet, som taktiske forsøk på å sette agendaen, appell til kjernevelgere eller frustrasjon over manglende gjennomslag. Effekten er uansett den samme: Det skaper forvirring og hindrer åpen og god samtale.

Grunnleggende usikkerhet rundt hva regjeringen og statsapparatet jobber for å få til er et dårlig utgangspunkt for gode offentlige diskusjoner.

Det gir for eksempel ikke mening å diskutere om regjeringen gjør en god jobb for å oppnå det norske klimamålet når det ikke finnes et klart definert mål.

Både de som er for og de som imot at Norge skal gjennomføre klimatiltak utenlands vil tjene på at regjeringen klargjør hvilke mål og prinsipper de faktisk styrer etter.

Uttalelser fra personer med ministersyndrom blir ofte applaudert, godtatt og gjentatt. Men det er lite som tyder på at dette gir ordene mer tyngde.

Jo flere som blir overbevist om at ministernes ord er gjeldende politikk, desto lettere blir det for departementene å se bort fra klimasnakket.

En bedre debatt

Tvert imot ser det ut til at jo flere som blir overbevist om at ministernes ord er gjeldende politikk, desto lettere blir det for de tunge departementene (finans, olje- og energi, samferdsel) å se bort fra klimasnakket og heller opptre i tråd med regjering og stortings faktiske og konkrete vedtak innenfor de sektorene de er satt til å styre.

Mens klimaministrene snakker om utslippskutt, kan de tunge departementene legge opp til vekst.

Demokratiet lider når politisk snakk frakobles politiske handlinger.

Dette hindrer oss i å ha brede og opplyste diskusjoner om hvilken klimapolitikk Norge bør føre. Ministersyndromet står i veien for et velfungerende klimademokrati.

Alle som tror at veien til en god klimapolitikk går gjennom brede og opplyste debatter oppfordres til å gjøre det de kan for å avkle klima- og miljøvernministre – og andre – som viser det minste tegn på syndromet.

Vi mange som må skjerpe oss: akademikere, journalister, miljøvernere og næringsliv, for å nevne noen.