Den norske statsborgerloven ser ut til å ha en underliggende holdning om at det å være norsk er noe som må beskyttes og at verden utenfor Norge er en trussel mot fellesskapet. Et norsk pass symboliserer lojalitet og tilknytning til Norge. Statsborgerskapsloven bygger også på en idé om at det naturlige er å ha kun én nasjonal identitet, og bare ett pass.
Under revideringen av loven i 2005, var det bred enighet om at det å søke norsk statsborgerskap skulle innebære, med Per Sandbergs ord, å få «avklart sin identitet». Med andre ord: enten norsk, eller utenlandsk. Det medførte en ytterligere innstramning av muligheten til dobbelt statsborgerskap. I dag er dette bare mulig dersom man benytter et av de få smutthullene i lovverket.
Tilknytning til flere land
Vi har intervjuet personer med bakgrunn fra Burundi, Pakistan og Polen, og finner at hverdagslivet deres krysser grenser. Økonomisk hjelp sendes, erfaringer og kulturelle impulser utveksles. Inntrykket vårt er at den norske statsborgerskapslovgivningen står i sterk kontrast til levd liv for mange, enten de har norsk statsborgerskap eller ikke.
Mange mennesker føler lojalitet og tilknytning til mer enn ett land. De kan føle seg både norske og noe annet enn norsk. I tillegg opplever mange sine internasjonale familieforbindelser som en berikelse. Det kan innebære en språklig ressurs i jobbsammenheng, og være et viktig kulturelt ankerfeste. Når man bes om å frasi seg et annet statsborgerskap for oppnå det norske, betyr ikke det at man dermed sletter en del av sin identitet.
LES: Vil ha ny debatt om statsborgarskap
Motargumentene
Å tillate dobbelt statsborgerskap ville først og fremst være en anerkjennelse av at det er både naturlig og legitimt å føle seg hjemme i Norge og et annet land samtidig. Man ville også bekrefte at bånd til andre land er ønsket og kan bidra positivt – for begge samfunn.
Argumentene mot dobbelt statsborgerskap stammer fra tiden etter 1. verdenskrig. Man mente at personer med verneplikt eller stemmerett i to land i verste fall kunne true den skjøre freden. Komplikasjoner i forbindelse med å kunne yte diplomatisk støtte til en statsborger som har to pass, har også blitt trukket frem som et motargument. For eksempel: dersom en norsk statsborger med både norsk og amerikansk statsborgerskap havner i trøbbel i USA, vil norske myndigheter ha få muligheter til å hjelpe.
Men i dag tillater over halvparten av verdens stater dobbelt statsborgerskap, og trenden har vært økende siden 1990-tallet. Dermed kan Norge trygt se til andre land for å lære hvordan dette kan løses praktisk.
Hvilken risiko?
Da dobbelt statsborgerskap sist ble behandlet i Stortinget, mente Ap, Frp, Sp og Høyre at det kan føre til mindre lojalitet til den norske stat og til det politiske systemet. Noen innvandrere kan være under press fra sitt opprinnelsesland om å drive etterretningsvirksomhet i Norge. Slik «flyktningspionasje» er en samfunnsutfordring, mente partiene.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Hvorfor dobbelt statsborgerskap skulle øke denne risikoen, er imidlertid uklart. Dersom et regime sender ut agenter «forkledd» som asylsøkere, eller rekrutterer blant asylsøkere fra eget land i Norge, vil ikke norsk statsborgerskapslovgivning kunne forhindre dette. Argumentene mot å tillate dobbelt statsborgerskap er så svake at man kan lure på om det egentlig dreier seg om en ubegrunnet og uuttalt redsel for det ukjente.
En inkluderende og moderne stat
Statsborgerloven kler ikke en stat som ønsker å fremstå som inkluderende og moderne. Statistisk sentralbyrå (SSB) finner at andelen innvandrere fra Europa og Nord-Amerika med norsk statsborgerskap har sunket jevnt siden 1977, til mellom 19 og 25 prosent. 50 prosent ville valgt norsk statsborgerskap, dersom de kunne opprettholde sitt opprinnelige statsborgerskap. Loven hindrer dette.
Konsekvensen er at vi har en stor andel innvandrere som står utenfor sentrale deler av norsk samfunnsliv og demokrati. Deres forhold til Norge er basert på plikter, men uten at de har stemmerett ved stortingsvalg. Dette er først og fremst innvandrere fra Europa og Nord-Amerika, ikke trenger norsk pass for å kunne få visum til andre land. De kan lett reise med sine opprinnelige pass. Innvandrere fra Asia og Afrika trenger derimot norsk pass for å kunne reise fritt, og ifølge SSB er det en av de viktigste grunnene til at de velger å frasi seg sine opprinnelige statsborgerskap.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Norges interesser
Lovendringene fra 2005 tvinger også nordmenn bosatt i utlandet til å si fra seg sitt norske statsborgerskap, hvis de vil søke om et annet statsborgerskap. Migrasjon handler om både innvandring og utvandring, og er viktig for norsk økonomi og næringsliv. Disse realitetene reflekteres ikke i utviklingen av den norske migrasjonspolitikken.
Lovgivningen skal ivareta våre interesser på best mulig måte. Gjør statsborgerloven det i dag? Når så mange stater velger å tillate dobbelt statsborgerskap, hva er det som hindrer Norge? Politikerne ser på dette som et spørsmål om å forsvare nasjonal identitet. Det er i virkeligheten mer et spørsmål om hvordan man best ivaretar norske interesser, hjemme og ute i verden.
