Kronikk

Mindre motstand

Vil en politiker henge meg ut på Facebook for at jeg skriver dette?

Erna Solberg på Høyres landsmøte 2019

Personangrep i kommentarfelt er en uting, men der er som regel maktbalansen mellom de som ytrer seg ganske lik. Noe helt annet er det når toppolitikere går til personangrep på enkeltindivider. Det har statsminister Erna Solberg gjort i det siste, mener kronikkforfatteren.

Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix

For en som akkurat har begynt å engasjere seg i samfunnsdebatten blir jeg skremt av de siste måneders utvikling i debattklimaet. Vil det å skrive en ny kronikk innebære at en av våre toppolitikere går til direkte personangrep på meg?

Makten er ulikt fordelt

Å få sinte kommentarer fra folket når man skriver en kronikk har nærmest blitt en del av debatten. Det kan være krevende, spesielt når kommentarene er usaklige, eller framstår som direkte personangrep. Samtidig er det en bekreftelse på at man har truffet en nerve i folket. En slags form for anerkjennelse. Selv om usaklige debatt- og personangrep i kommentarfelt er en uting, er som regel maktbalansen mellom de som ytrer seg ganske lik. Min uro handler altså ikke om kommentarfeltet.

Når toppolitikere går til personangrep på enkeltindivider er det derimot ekstremt problematisk. Jeg ble urolig når statsministeren angrep kunstnerne bak det omstridte teaterstykket «Ways of seeing» og hevdet at de har bidratt til at det er tøffere å være politiker. Ved å ytre seg kunstnerisk.

Ingen liker å få kritikk, og det kan være vanskelig å håndtere tilbakemeldinger. Men er det en ting vi vet så er det at ledere blir bedre ledere av å lytte – ikke minst til de som mener noe annet enn dem selv.

En god leder er en god lytter

Det er ikke vanskelig å trekke analogier mellom politikken og næringslivet. Statsministeren leder landet vårt på samme måte som Rune Bjerke leder DNB. De øvrige regjeringsmedlemmene har ansvar for ulike fagområder, akkurat som konsernledelsen til Rune Bjerke.

Når toppolitikere går til personangrep på enkeltindivider er det ekstremt problematisk.

En leder i næringslivet skal være en leder for alle den har under seg – også de som håpet at en annen leder skulle bli utpekt. For at denne lederen skal lykkes er det avgjørende at den lytter til alle sine ansatte, ikke bare de som mener det samme som en selv.

En leder som ikke lytter til sine ansatte vil aldri forstå hvilke utfordringer organisasjonen står overfor, og vil så aldri kunne møte dem.

I mitt yrke er en del av jobben å utvikle ledere til å bli så gode ledere som mulig. Ledere oppfordres til å se på enhver tilbakemelding som en gave. Den kan gi deg innsikt og forståelse for noe du ellers ikke ville hatt mulighet til å forstå dersom du aldri fikk tilbakemeldingen. Den gir deg mulighet til å gjøre ting annerledes neste gang.

Jeg synes det er skremmende å se hvor lite regjeringen og toppolitikere ser ut til å være opptatte av å være gode ledere for folket. I stedet for å lytte til folket og se på tilbakemeldingene de får som gaver, ser de ut til å være mer opptatt av å kneble de som har ytret seg.

Eksemplets makt

Hvorfor er dette så problematisk?

For det første burde politikerne være gode rollemodeller for folket når det kommer til å føre saklig diskusjon og debatt. Politikerne bør også vise i praksis at de er opptatt av å lytte heller enn å fordømme.

Jeg ble urolig når statsministeren angrep kunstnerne bak det omstridte teaterstykket «Ways of seeing»

For det andre: Hva skjer dersom man knebler de som ytrer seg i stedet for å lytte? Da slutter folket å ytre seg. Og slutter folket å ytre seg vil det bli helt umulig for ledere å gjøre de riktige tingene, akkurat som det blir umulig for regjeringen å styre landet vårt i riktig retning.

Sist, men ikke minst. Det er stor forskjell på at en sivil person kritiserer Erna Solberg og hennes politikk, og at Erna kritiserer dette enkeltindividet. Å motta kritikk og møte engasjement er en del av jobben til en politiker. De er kjente personer som lever i en offentlig virkelighet som den øvrige befolkningen ikke er rigget for. De har et apparat rundt seg som jobber spesifikt for å ivareta deres sikkerhet. Det har for eksempel ikke teatergruppen til Pia Marie Roll – som en rekke politikere har uttalt seg svært kritisk til i det siste.

En fri og konstruktiv debatt

Jeg vil at Erna Solberg skal være min leder selv om jeg kanskje ikke har stemt på henne eller hennes parti. Jeg vil at hun og hennes regjering skal lytte også til de som mener noe annet enn dem selv.

Politikerne bør vise i praksis at de er opptatt av å lytte heller enn å fordømme.

Jeg vil at en kunstner skal kunne ytre seg kunstnerisk uten å få ansvaret for at det blir tøffere å være politiker av statsministeren. Jeg vil at en kunstner skal slippe å bli hengt ut i en Facebook-post der Sylvi Listhaug skriver at Roll er «produsent av et teaterstykke som kan være grunnen til at Wara og familien hans utsettes for hærverk, trusselbrev, bilbrann og ikke kan føle seg trygge i sitt eget hjem». Posten ble slettet da Waras samboer ble pågrepet dagen etter.

Jeg vil at kulturtopper og fagpersoner skal kunne uttrykke sin frustrasjon over klimapolitikken uten å bli anklaget for å være «antidemokratiske» av Torbjørn Røe Isaksen.

Jeg vil at Raghav Gogia i NVE skal kunne publisere analyser om strømprisene uten at Bjørnar Moxnes skal omtale det som «idiotanalyser».

Jeg vil at Sigrid Bonde Tusvik skal kunne demonstrere utenfor Stortinget uten å bli kalt #ikkeminkomiker av Sylvi Listhaug på Facebook.

Jeg vil kunne skrive denne kronikken uten at en toppolitiker henger meg ut på Facebook.