De som har minst et halvt åpent øye til nye kurstilbud rettet inn mot kropp eller sjel har hørt om mindfulness eller oppmerksomt nærvær som begrepet er blitt oversatt til på norsk. Alt fra småbarnsforeldre, smertepasienter, ledere og soldater kan angivelig ha stor nytte av det.
Før vi alle trekker på oss myke, grå joggebukser og kobler ut i hvilestilling bør vi i det minste reflektere over noen motforestillinger. Kan det faktisk bli et problem at mindfulness fører oss for langt inn i en selvtilfreds aksept av de ytre betingelsene vi lever under?
Mindfulness er en tankevekkende tilvekst i selvhjelpskulturen nettopp fordi metoden har vist seg så effektiv at den ikke ser ut til å ha noen klare begrensinger. Det er imidlertid når de vitenskapelige og terapeutiske motforestillingene er minst opplagte at de ideologikritiske varsellampene våre bør blinke. Mindfulness er nemlig ubønnhørlig knyttet til et sett av underliggende forestillinger vi risikerer å få med på lasset i iveren etter å oppnå «Sinnsro nå!»
Mindfulness virker
Mindfulness stammer fra flere tusen år gamle buddhistiske meditasjonsteknikker som ga opptrening i evnen til å være våken og oppmerksom. Den amerikanske molekylærbiologen Jon Kabat-Zinn gis ofte æren for å ha gjort mindfulness allment kjent i Vesten i nyere tid. Kabat-Zinn har utviklet et anerkjent stressreduksjonsprogram der deltagerne gjennomgår et 8 ukers kurs i meditasjon og yogaøvelser.
Nyere forskning har vist at mindfulnesstrening også kan fremme prestasjon og følelsesregulering og brukes i behandling av smerter, angst og depresjon. Snart er det bare fantasien som setter grenser for mindfulness’ anvendelighet. Det foreløpig siste bidraget i en lang rekke vitenskapelige artikler i Tidsskrift for Norsk Psykologforening heter for eksempel «Hvordan kan oppmerksomt nærvær hjelpe ved rusproblemer?»
Dersom mindfulness hjelper mot en rekke uønskede tilstander, og det attpåtil er uten kjente bivirkninger, i motsetning til det meste av medikamentell behandling, burde ikke teknikken da gjøres mest mulig tilgengelig for befolkningen? Som obligatorisk pensum for alle norske elever? Eller som fast tilbud i institusjoner troende til å fremprovosere stress og aggresjon, som ditt lokale NAV-kontor eller norske fengsler?
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Er forandring umulig?
Et tankekors med mindfulnesslitteraturen er at endringen den lover for våre indre liv ser ut til å være omvendt proporsjonal med graden av forandring den anser mulig for den ytre verden. I Kabat-Zinns hovedverk, Full Catastrophe Living, sammenligner han stress med vær og vind. Moralen er at vi aldri kan gjøre noe verken med vind eller stress, men med rett innstilling kan vi likevel lære oss å følge deres baner og komme dit vi vil. Kabat-Zinn tilkjennegir her en deterministisk oppfatning om samfunnsutvikling og stress, hvis årsaker unndras rekkevidden for menneskelig handling.
Denne grunnoppfatningen har Kabat-Zinns norske håndlangere importert videre. Psykologen Rebekka Th. Egeland følger i sin populære bok Mindfulness i hverdagen langs de samme linjene: «Stress er uunngåelig, men vi kan velge hvordan vi ønsker å forholde oss til den, hvordan den får prege oss og påvirke vår hverdag».
En kaotisk verden
Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det: budskapet er velkjent og skriver seg helt tilbake til stoikerne. Men om det menneskeskapte samfunnet virkelig trenger en radikal kursendring, kan det like fullt være et dypt problematisk standpunkt. Hva kan mindfulness hjelpe oss med da?
Karkirurg og kursholder i mindfulness, Andries J. Kroese, har følgende budskap til leseren i boken Stress: «Jorden er en stor stresskule. Verden koker, mens millionbyer vokser og fattigdommen øker. Hvor skal vi gå, hvis vi ikke ønsker å rømme og heller ikke vil bli dradd inn i heksegryten? Det eneste vi kan gjøre, er å gå innover.»
Kroese tegner et bilde av en kaotisk verden. Menneskets muligheter til å påvirke og reversere utviklingen gjennom tradisjonell politikk later til å være et forbigått stadium. Den eneste virkningsfulle kanalen er inn i oss selv. Om de mest dystre spådommene om miljø- og klimaproblemene slår til er dette snart en sørgelig realitet.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Et atomistisk verdensbilde
Det er fristende å erklære at Kroese er grovt uansvarlig overfor både klima- og miljøproblemene og den urettferdige fordelingen av verdens goder, men det ville ikke være helt rettvist. Kroese er ikke blind for utfordringene, men mener at om vi skal forandre noe her i verden må vi begynne på enkeltmenneskets nivå – tiden for politiske programerklæringer er forbi.
Da blir mindfulness svaret. En slik atomistisk og individualistisk forestilling er typisk for selvhjelpskulturen: Løser vi individets problem, løser vi samfunnets problem. Selvhjelpslitteraturens stadig tyngre samlede vekt er en moralsk diskurs som angir retning for hvordan vi bør handle. Lett fordøyelige, individualistiske oppskrifter om tilpasning står høyt i kurs. Upersonlige, ubehagelige sannheter har derimot oddsen mot seg i dette kulturelle klimaet.
Så selv om mindfulness beviselig virker, også mot rusproblemer, må vi stille spørsmålet om mindfulness kollektivt sett innebærer en ny virkelighetsflukt? Forskjellen er at personer som flykter inn i rusen tillater vi oss å klandre moralsk, mens individ som tar grep for å mestre stresset via mindfulness blir ansett som ansvarlige.
Mindfulness er illustrerende for vår tids store paradoks. Vi har behov for kollektiv handling, men det eneste vi later til å enes om er fortreffeligheten til prosjekter som er individuelt helbredende.
