NRK Meny
Normal

Min venn, din mat

Hvorfor er det verre å fråtse i hunder enn i ku og gris? Hunden driver god PR. Han har nemlig klart å bli definert som din beste «venn».

Hundeselger på vei til hundespisefestivalen i Yulin i Kina.

En hundeselger på vei til markedet i Yulin i Kina, der det i forbindelse med sommersolverv blir spist minst 10.000 hunder.

Foto: KIM KYUNG-HOON / Reuters

Kronikkvignett Ytring

Den tradisjonsrike hundespisefestivalen i Yulin i Kina ble feiret sist helg i forbindelse med sommersolverv. I den sammenheng ble minst 10.000 hunder fortært. Hundene kokes ofte til døde, noe som har fått dyrevernsorganisasjoner og kjendiser til å slå alarm.

Her hjemme har Jenny Skavlan også engasjert seg i saken. På Instagram skrev hun onsdag 17. juni at «Jeg blir så kvalm inn til beina av dette opplegget», og uttalte senere til TV2 at hun har et enormt hjerte for hunder.

Jeg er helt enig med Skavlan. Tradisjonen er barbarisk og grotesk, og må avvikles umiddelbart. Det er likevel noe etnosentrisk over det å kritisere andre kulturers tradisjonsmat. Hva skal i så fall være alternativet; å spise en type kjøtt som er sosialt akseptert i Norge?

Hundekjøtt er grusomt

Jeg blir så kvalm inn til beina av dette opplegget.

Jenny Skavlan på Instagram

Hver nordmann fortærer i snitt 1352 dyr i løpet av livet; fra fjærfe og småvilt, til gris og storfe. Vel vitende om dette, fremstilles likevel hundespisefestivalen som en grusomhet helt fremmed fra våre egne matvaner.

Matfestivaler er også vanlig i Norge. Forskjellen er riktignok at vi piner, dreper og vakuumpakker dyrene før selve festivalen. Slaktemåten hundene utsettes for, kan dog sees som verre enn hva vi utsetter våre landdyr for. Kokende vann har vi nemlig forbeholdt skalldyr.

Sofaaktivisme

Dette er ikke et angrep på Jenny Skavlan for at hun ikke gjør nok, eller at jeg på noen måte setter spørsmålstegn med hvor genuint engasjementet hennes er. Det er viktig at det er rom for å være engasjert i deler av en sak, uten å nødvendigvis måtte ta stilling til det overordnede problemet.

Slaktemåten hundene utsettes for, kan dog sees som verre enn hva vi utsetter våre landdyr for.

Henrik Kjellmo Larsen

En må kunne brenne for dyrevelferd uten å føle seg forpliktet til å borde hvalfangstskuter.

Det finnes mange måter å engasjere seg på. Det er bra; det er viktig at terskelen for engasjement er lav. Ved siden av et ‘liker’ på Facebook er sofaaktivisme i form av underskriftskampanjer særlig utbredt.

Som Amnesty har vist ved flere anledninger, skal en ikke kimse av effekten av en underskrift, det kan faktisk gjøre en forskjell. Sånn sett kan Jenny Skavlans engasjement bidra til noe positivt, nemlig å skape nok internasjonalt press til å avvikle hele hundespisefestivalen.

Begynnende engasjement

En kan velge å se på slik aktivisme som starten på et engasjement. En prosess hvor en først blir gjort oppmerksom på forholdene, etterfulgt av at en undertegner en kampanje hvorpå engasjementet vokser ytterligere – helt til det punktet hvor en faktisk gjør noe aktivt.

I en ideell verden ville dette vært tilfellet. En trenger likevel bare å se på hvor mange mennesker som brukte emneknaggen #JeSuisCharlie, og som aldri har ytret noe provoserende i hele sitt liv, for å forstå at for majoriteten av sofaaktivistene er dette ønsketenkning.

Det er få kjendiser som slår alarm over det enorme kjøttforbruket vi nordmenn står for.

Henrik Kjellmo Larsen

Uavhengig hvor reelt engasjement er, er det interessant hvordan vi formanes til å undertegne på en aksjon som går inn for å sette en stopper for en utnyttelse av dyr som ligger svært tett opp til vår egen. Satt på spissen kan det sammenlignes med å undertegne på en kampanje som går inn for å stoppe et lands ulovlige bruk av glattcelle mens Norge selv bryter det internasjonale reglementet nærmest daglig.

Livets rett forbeholdt de få

Selv om det er rom for et veldig avgrenset engasjement, er det interessant å reflektere rundt hvordan det å ha et enormt hjerte for én dyreart, ikke smitter over på andre dyrearter. For hva er egentlig den prinsipielle forskjellen på å fråtse i hunder og å fråtse i andre typer dyr?

For hva er egentlig den prinsipielle forskjellen på å fråtse i hunder og å fråtse i andre typer dyr?

Henrik Kjellmo Larsen

Som forklaring er det interessant å se på den utbredte spesiesismen og karnismen som råder i store deler av verden. Spesiesisme, eller ‘artssjåvinismen’, som er ideen om at mennesket i kraft av å være menneske, har en høyere verdi enn andre arter, møter ideologien om det er greit og naturlig å spise visse typer dyr, karnisme.

Det vil si at vi, som dyr på toppen av næringskjeden, avgjør hvilke andre dyr som har livets rett, og hvilke som er født utelukkende for å bli en rett. Resultatet er at Fido skal ligge i kurven, mens heldiggrisen Babe skal ligge på tallerken.

Minoritet i minoriteten

Det er få kjendiser som slår alarm over det enorme kjøttforbruket vi nordmenn står for. Blant dem som slår alarm, er det en minoritet i denne minoriteten som begrunner engasjement med dyrevelferd.

Aftenposten vinklet saken med at «Én manns bestevenn, er en annen manns stek». I og med at hver av oss i gjennomsnitt spiser over 1300 dyr i løpet av livet, kan vi ikke annet enn å konkludere med at hunden har gjort en god PR-jobb. Han har nemlig klart å bli definert som «venn».