Hopp til innhold
Kronikk

Min tur til å kjempe

Som lesbisk norsk-inder med herresko, har det vært noen fartsdumper underveis.

Kathrine Nygård i olajakke, smilende i en blomstereng.

Du vil føle deg utenfor, men du vil også røres til tårer når du skimter regnbueflaggene i vinduene hos folk som mener at verden er for alle, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Odin Jæger

Det er mye jeg gjerne skulle ha visst i oppveksten. Ikke minst at det gikk bra til slutt.

Til Kathrine 10 år:

Du vet det ikke enda, men når du blir 18 år, flytter du til Oslo, til hovedstaden, en by full av mangfold og ulikheter. Noe du har savnet siden du var liten. Du skal bli fylt av optimisme og glede over at du møter mennesker som deg: indere, norsk-indere, andre mørkhudete nordmenn, homofile venner og en utvidet regnbuefamilie.

Du skal være glad og leve et godt liv.

Du skal oppleve at flere land i Europa innfører forbud mot sånne som deg.

Du skal få drømmejobben i NRK og lede radiosendinger og lage moro! Du skal finne kjærligheten, og miste den igjen. Og finne den på nytt – og på nytt. Alt livet har å by på. Og du skal kjenne hjertet banke for alle du er så glad i. For din Marie, for mamma, pappa, venner og mange flere. For dine nye svigerfamilie og din gamle familie. For katten din.

Men det vil komme utfordringer.

Du vil bli forsøkt slått ned av rasister, og stoppet i matbutikken i Oslo og ransaket fordi du så litt mistenkelig ut i hoodien med den mørke huden. Du vil også møte mennesker som ikke liker at byen er fargerik.

Du vil bli kalt «jævla homo», og du vil bli kastet ut av en skobutikk for herrer fordi en indisk mann lurer på hvor mannen din er, og hvorfor du skal kjøpe herresko.

Kathrine Nygård som barn

Kronikkforfatteren som barn.

Foto: Privat

Du vil bli overrasket av at det ikke bare er hvite mennesker som gjør deg vondt, men også de med samme hud som deg.

Du vil oppleve utenforskap hos de norske, fordi du ikke er norsk nok. Og du vil oppleve utenforskap hos de indiske, fordi du ikke er indisk nok og fordi det å være en lesbisk indisk jente ikke er hverdagskost i Oslo. Ikke engang om 19 år, i 2022, er det helt sosialt akseptert.

Nyhetsprogrammer lager debatter om din rett til å gifte deg.

Du vil oppleve at noen mennesker ikke forstår dine utfordringer, simpelthen fordi de ikke lever ditt liv.

Noen vil til og med si at rasisme ikke er et problem i Norge. Ikke homofobi heller. «For det har de ikke sett.» Disse menneskene er både lyse i huden og heterofile, og du vil ikke klare å få alle til å forstå. For de var der ikke den gangen du ikke fikk hoppe på trampoline i nabolaget «fordi neg**e ikke får bli med».

De var ikke der da du gråt så du fikk krampe da du kom hjem, fordi noen hadde spyttet mot deg og dama di på gata etter en kveld på byen. Du får ikke forklart godt nok hvorfor du får dårlig mental helse når nyhetsprogrammer lager debatter om din rett til å gifte deg, din rett til å være, eller din rett til å få lov til å drømme om å lage egen familie.

Alt du tenkte, var: «Hva ville du følt om noen diskuterte hvorvidt du, herr og fru, var gode nok foreldre for barna dere elsker – på nyhetene i all offentlighet?»

Du hadde trengt at læreren fortalte deg at det går an å være homo.

Du vil komme til å møte så mye motstand, men du vil også møte så mange bra folk. Du vil bli en del av regnbuefamilien, og du vil gå i pride-tog. Første pride i Oslo går du med Skeiv Verden, en organisasjon for skeive minoriteter i Norge.

Du vil ha på deg indisk nasjonaldrakt og gråte av glede i paraden. Du vil møte hundrevis av skeive familier med lykkelige barn og stolte mødre. Og fedre så klart.

Du vil oppleve at Norge innfører likekjønnet ekteskap som et alternativ, og du vil oppleve at eggdonasjon mellom partnere blir lovlig. Du vil glede deg over at dere endelig også kan være en familie som alle andre.

Men du vil møte motstand her også: voksne mennesker som mener at du ikke kan bli en god forelder med din kommende kone, og at «sånne som deg» ikke skal få lov til å oppdra barn.

Du vil møte mennesker som hater pride og hater regnbuer og hater våre regnbuefamilier.

Å være en lesbisk indisk jente er ikke hverdagskost i Oslo.

Du vil møte barn som har tatt holdningene fra sine foreldre, og du vil også sitte i din egen hage mens det rusler smågutter forbi som hvisker: «Her lukter det mus, for her er det to damer som bor!»

Du vil gremmes og skjemmes og riste på hodet over foreldre som lærer barna sine å være kjipe.

Du vil henge opp regnbueflagg av stolthet og solidaritet, som blir revet ned av hat og fremmedfrykt.

Du skal føle deg annenrangs og trist i mange år, men du skal også finne styrke i å kunne bruke stemmen din.

Kathrine Nygård holder tale.

Kronikkforfatteren som konferansier under 50-årsmarkeringen for avkriminaliseringen av homofili i Norge.

Foto: Angelika Jane Bjørnstad

Her vil du igjen møte motstand fra mennesker som ikke har opplevd hva det betyr å være en minoritet, «for hvorfor snakke så høyt om å være homo? Her er det jo ingen homofobi. Lukk ørene og lev livet!»

Året du fyller 29 år, i 2022, skal du fortsatt snakke høyt om de samme gamle tingene – for verden har fremdeles mye hat for dem som ikke er en del av majoriteten. Foreldre har samlet seg og sagt at de ikke skal lære om sånne som deg på skolen.

Dette skjer over 19 år etter at du selv ble forelsket i den første jenta. Over 19 år etter at du hadde trengt at læreren fortalte deg at det går an å være homo. Over 19 år siden du måtte finne ut av alt selv, og finne ut av hvordan du skulle komme ut av skapet når folk snakket om homofile som noe ekkelt og ubehagelig.

Du vil oppleve at litt av verden ser ut til å gå bakover.

Du vil møte mennesker som hater pride og hater regnbuer.

Du skal selv begynne å bekymre deg for om dine egne barn, hvis du er så heldig at du får dem, skal leve trygge liv uten diskriminering, fordi de har to foreldre av samme kjønn. Eller fordi de har en mørkere hudfarge.

Du skal oppleve at flere land i Europa innfører forbud mot sånne som deg. Du vil føle deg utenfor, men du vil også røres til tårer når du skimter regnbueflaggene i vinduene hos folk som mener at verden er for alle.

Du vil lese ordene fra Kim Friele som selv kjempet for at sånne som deg skulle slippe å bli sett på som syke. Du vil lese om den tiden Friele banket på dørene på Stortinget for å levere flyers om hvorfor homofili ikke er en diagnose. Og du skal få møte henne. Hun blir en av de første du intervjuer når du blir journalist.

Kathrine Nygård og Kim Friele

Kim Friele og kronikkforfatteren i 2019.

Foto: Privat

Og du vil lære deg at å snakke høyt er mye viktigere enn å ti stille, og at irritasjon fra andre ikke er farlig. Noen ganger må man faktisk rope så høyt at folk blir både sure og får vondt i ørene. Selv har du vært både sur og hatt vondt av alt som er urett.

Det er din tid til å kjempe. Din generasjon vil bære et ansvar for dem som kommer etter. Både for menneskeverd, klima og kjærlighet. Happy pride!

Les også: