NRK Meny
Kronikk

Min opplevelse av å være gissel

Ola Skuterud ble kidnappet som Røde Kors-medarbeider i Somalia i 1998. Med gisselsituasjonen i In Amenas, gjenopplever han noe av dramaet.

Ola Skuterud

Ola Skuterud var en av flere Røde Kors-arbeidere som ble kidnappet i Somalia i 1998. Her er han på flyplassen i Nairobi, etter at han ble frigitt. Han satt ti dager i fangenskap.

Foto: TONE GEORGSEN / REUTERS

Da jeg ble kidnappet i Mogadishu i 1998, opplevde jeg noe jeg hadde forsøkt å forberede meg til. Jeg hadde sett det som en reell mulighet at noe slikt kunne skje. Vi satt hele ni døgn i fangenskap, preget av spenninger, nervepirrende opplevelser, emosjonelle svingninger, og lurte på hvordan de der hjemme gikk gjennom sine krevende stunder i uvisshet.

Jeg har snakket mye om denne opplevelsen med mine nærmeste i ettertid. I stunder som denne, når vi opplever ett nytt gisseldrama, gjenopplever jeg deler av situasjonen enda en gang.

FØLG DIREKTE: Utviklingen i In Amenas

Angst og uvisshet

For meg var tanken på familien hjemme det vanskeligste. Jeg var klar over at de følte angst hvert eneste minutt, og tidvis kunne oppleve situasjonen langt

Jeg var klar over at de følte angst hvert eneste minutt, og tidvis kunne oppleve situasjonen langt vanskeligere enn vi gjorde det, der vi satt i sentrum av begivenhetene.

Ola Skuterud

vanskeligere enn vi gjorde det, der vi satt i sentrum av begivenhetene. Det var også rolige perioder da vi klarte oss relativt godt. Det kunne ikke de hjemme vite.

Ved et par tilfeller hadde vi anledning til å bruke satellittelefon for å ringe hjem til våre nærmeste. Dette ble vi enige om at vi ikke skulle gjøre. Det ville bare virke oppskakende, for så vel oss som for familiene våre, tenkte vi.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Tok det «fornuftig»

Min kjernefamilie i Stavanger var nærmest meg i tankene, men selvsagt også min far og mine søsken. Det var jo en lykke at mor, som døde rett før jeg skulle reise til Somalia, slapp å oppleve det som skjedde. Det ville nok blitt for mye for henne. Min far, som på det tidspunkt var 92 år, hadde alltid vært nøktern og vanskelig å bringe ut av fatning. Han tok også dette «fornuftig».

Det fikk jeg et bevis på, da jeg etter å ha kommet hjem, fikk høre et intervju med ham på lokalradioen i Gudbrandsdalen. Han var ganske trygg på at jeg ville klare dette.

Ingen løsepenger

At vi alle ti var fra Røde Kors, var en klar styrke. Vi holdt sammen. Forsøket fra kidnapperne på å skille pilotene blant oss ut, ble kontant avvist. Det var også en klar fordel at to av oss snakket somalisk. De holdt gruppen orientert om hva som ble sagt av kidnapperne, og etablerte også et avslappet forhold til kidnapperne på innsiden av murene rundt huset, som ble «våre» vakter resten av tiden.

Til å begynne med mente vi at løsepenger aldri ville eller måtte betales for å få oss fri.

Ola Skuterud

Til å begynne med mente vi at løsepenger aldri ville eller måtte betales for å få oss fri. Etter hvert som presset økte, og snakket om penger tiltok, både i nyhetsbildet og blant kidnapperne, skjedde det imidlertid en gradvis holdningsendring. Etter noen dager så vi dette som eneste mulighet til å slippe fra det med livet.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Frustrasjon

Pengesnakket skapte frustrasjon i gruppen. Da BBC meldte at den tyske regjeringen ville støtte Røde Kors, økte frustrasjonen. BBC-meldingen den siste kvelden, om at løsepenger overhodet ikke kom til å bli utbetalt, skapte bekymring og oppgitthet. Vår samlede reaksjon var: «Har de ennå ikke forstått alvoret i situasjonen. Vi kommer aldri ut uten løsepenger».

Spenningsnivået mellom kidnapperne innenfor og utenfor porten økte stadig, og trusselen om å likvidere noen av oss ble gjentatt stadig oftere. Trusselen om å forflytte oss ut i bushen hang konstant over oss. Vi ble stadig reddere.

Gråten

Tross det høye spenningsnivået og den store frykten vi alle satt med, var det en forbausende ro i teamet. Vi var avbalanserte og nøkterne. Helt til vi fikk besøk av et TV-team. Da de var reist, begynte jeg å gråte. Da tårene først kom, kom de lettere også hos andre.

De ukontrollerte rebellene utenfor muren fryktet vi derimot intenst under det ni døgn lange fangenskapet.

Ola Skuterud

Vi forsøkte fra første stund å opparbeide et godt forhold til kidnapperne. Sammen med et av de andre gislene kommuniserte jeg med «gutta» på bilen innover til Mogadishu den morgenen vi ble kidnappet. Også i dagene som fulgte forsøkte vi å ha en «positiv dialog». Med «våre» vakter, altså de som var innenfor muren, fikk vi etter hvert en ganske god tone, og vi mottok mye informasjon fra dem.

Under press

De kunne ha utnyttet denne «fortroligheten» til sin fordel. Men også de var under press fra kidnapperne utenfor porten. Slik sett var det snakk om to svake grupper, oss selv og «våre» vakter, som begge var avhengig av det som skjedde på utsiden. Jeg tror vi ville hatt fordel av et bedre forhold til alle grupper blant kidnapperne.

Det kan sikkert innvendes at splittelse mellom kidnapperne var i vår favør. Men de utenfor muren hadde til og med mistanke om at vi fikk hjelp til å forberede en flukt. Vi ble flere ganger beroliget av «våre» voktere om at de ikke skulle gjøre oss noe. De ukontrollerte rebellene utenfor muren fryktet vi derimot intenst under det ni døgn lange fangenskapet.

LES OGSÅ: Algeries blodige fortid

Det vi som satt fanget i Mogadishu husker best, er TV-teamet som kom for å filme oss. Det skjedde mot vår vilje, og var det vanskeligste under hele dramaet. Etter hva jeg har blitt fortalt etterpå, var det likevel en positiv opplevelse for de der hjemme å se at vi var i «fighting spirit».

Vi kunne av og til fange opp BBC, og faktisk også ved et par ganger NRK kortbølge, og dette hungret vi etter å høre på. Selvsagt var vi ikke interessert i å høre om noe annet enn vår egen situasjon.

Uklare detaljer

Frigivelsen kom ganske overraskende på oss. Vi hadde sagt til hverandre at det ville skje når vi minst forventet det. Det viste seg også å bli tilfellet. Alle detaljene er fremdeles ikke klare for meg. Sannsynligvis var det en kombinasjon av flere ting som førte til frigivelsen. Men ett er sikkert; når man sitter og forhandler med kidnappere, kan man ikke bare gi negativ tilbakemelding på deres krav. Kidnappere har sine klare forventninger, som de vil kjempe for å få gjennomført – i det minste delvis.

Kidnappere har sine klare forventninger, som de vil kjempe for å få gjennomført – i det minste delvis.

Ola Skuterud

Slik jeg kjenner vår forhandler der ute, er han en person som verken sier ja eller nei. Dette vil jeg anta har skapt forventninger hos kidnapperne om at noen av deres krav ville bli innfridd senere. At han fikk en rekke truende telefoner i ukene og månedene som fulgte, understøtter dette.

Mange engasjerte

Likevel kunne man stille spørsmål om løsepenger. Ble det overhodet ikke betalt noe? Røde Kors har en klar policy om aldri å gi etter for slikt press. Hva andre gjorde, hadde organisasjonen ingen kontroll over. Hele kidnappingssaken var upopulær blant andre somaliske klaner, og derfor lot mange seg engasjere i forsøket på å få oss frigitt.

I ettertid fikk vi vite at en del forretningsmenn i Mogadishu hadde samlet sammen et mindre beløp «for å dekke kostnader kidnapperne hadde hatt». At dette ble overrakt kunne verken Røde Kors eller Røde Halvmåne forhindre. En gruppe kvinner hadde også truet med demonstrasjon hvis vi ikke ble løslatt. De planla å gå nakne gjennom byen i protest. Sterkere enn det kan det vel ikke gjøres i et muslimsk land.

Jeg tenker på dem som er berørt av gisselsituasjonen i In Amenas. Jeg håper at alle gislene der, som meg, kommer trygt hjem.