NRK Meny
Kronikk

Min datter ble funnet i tide

Jeg opplevde alle foreldres mareritt. Hva slags mennesker er det som bevisst går etter det kjæreste vi har? skriver Daniel Sehota, faren til jenta som ble forsøkt kidnappet i Eidsvoll nylig.

Bortføring

Politiinspektør Reidar Bruusgaard i Kripos orienterer pressen om bortføringsforsøk flere steder den siste tiden. Daniel Sehota skriver i denne kronikken om da hans datter ble forsøkt kidnappet i Eidsvoll, 20. september.

Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix

På vei til jobben, torsdag 20. september, opplevde jeg noe som må være alle foreldres mareritt. En telefon fra min 13 år gamle datters skole med beskjed om at hun ikke var på skolen, mens sekken hennes hadde blitt funnet langs veien.

Samtidig som det føltes som om veien og bilen jeg satt i ble slukt av et sort hull, raste tankene i hodet mitt. Med Sigrid-saken ferskt i minne, økte fortvilelsen for hver meter jeg kjørte, mens jeg ringte politiet. Like før avkjøringen til Råholt, 20 minutter senere, kunne politiet bekrefte at min datter var funnet og satt i en ambulanse og at det etter forholdene gikk bra med henne.

Klarte å slå seg løs

Fortvilelsen ble avløst av en grenseløs glede, særlig da jeg endelig kunne gå inn i ambulansen og holde min gråtende datter. Fortvilelsen var godt begrunnet, det viste seg at en ukjent person hadde forsøkt å dra min datter inn i en varebil like ved bussholdeplassen. Til alt hell klarte hun å slå seg løs, og havnet i grøfta langs veien, hvor hun krøp sammen og gjorde seg «usynlig». Gjerningspersonen forsvant heldigvis fra stedet, men min datter ble liggende der nede i de våte buskene i nærmere 50 minutter i nær null grader. Hva som foregikk i tankene hennes i denne tiden, kan jeg ikke forestille meg. Takket være noen oppegående mennesker som hadde reist opp på eget initiativ for å lete etter henne, ble hun funnet relativt raskt.

Til alt hell klarte hun å slå seg løs, og havnet i grøfta langs veien, hvor hun krøp sammen og gjorde seg «usynlig».

Daniel Sehota, far

LES: Jente (13) forsøkt dratt inn i bil

Samtidig som vi ble kjørt til legen for en nærmere kontroll, overtok en annen følelse: Sinne.

Jeg har bakgrunn fra menneskerettighetsarbeid, men akkurat da må jeg innrømme at det første som stod i hodet mitt ikke var en lang rettssak, med en eventuell domfellelse og et kort opphold i norske fengsler, som ifølge flere medieoppslag er som rene luksushotell å regne. Jeg ønsket å straffe denne personen, selv. Hva slags mennesker er det som bevisst går etter de svakeste, de mest uskyldige og de kjæreste vi har?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

En naiv boble

Etterhvert var legeundersøkelsen over, og bortsett fra at min datter var nedkjølt og hadde en forstuet ankel, gikk det bra med henne. Vi ble kjørt hjem av ambulansepersonellet, som virkelig gjorde en flott innsats for å berolige henne. Kort tid senere kom politiet hjem til oss, og selv om jeg fortsatt var opprørt og sint, snakket de oss rolig gjennom hendelsen og forklarte hvor viktig det var å komme raskt i gang med etterforskningen. Samtidig ringte både kommunens helsetjeneste og hennes skole og fortalte at de stod parat til å hjelpe oss gjennom dette.

Nå var jeg mest sint for at noen kunne rokke ved vår trygghet og vår tillit til samfunnet.

Daniel Sehota, far

Etterhvert som dagene gikk, følte vi stadig hvordan både naboer, kommunen og det lokale lensmannskontoret på Eidsvoll stilte opp. Politibetjentene kom gjerne hjem til oss for å foreta bildekonfrontasjon, helsesøster ringte og fulgte oss opp og så videre. I takt med dette senket også mitt sinne seg, eller endret seg er kanskje mer riktig? Nå var jeg mest sint for at noen kunne rokke ved vår trygghet og vår tillit til samfunnet. Men på en måte er det helt greit også, vi har nemlig levd i en naiv boble hvor slike ting aldri kunne skje oss, ikke her ute «på landet». Som de siste ukene har vist, så kan dette skje overalt.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Ta forholdsregler

Ser du en ukjent bil i nabolaget, gå gjerne bort og spør om de leter etter en adresse.

Daniel Sehota, far

Ja, det er synd at det skal være slik, men det er allikevel høyst nødvendig å lære barna å ta noen forholdsregler. Det gjelder også oss voksne, vi må bli flinkere til å bry oss. Ser du en ukjent bil i nabolaget, gå gjerne bort og spør om de leter etter en adresse. Ser du annen mistenkelig oppførsel, så noter det du kan og meld fra. Tar barna skolebuss, så avtal med andre foreldre at man rullerer på å ha en voksen person tilstede. Vi lever ikke i Kardemomme By lenger, dessverre.