NRK Meny

Miljøpartiet de Grønn-he-he

MDGs største trussel er at de lett fremstår som parodien på seg selv. Det kan virke bevisst, i kampen om å skille seg fra de andre partiene.

lan

Miljø- og samferdselsbyråd i Oslo Lan Marie Nguyen Berg har bidratt til å skaffe MDG mye medieoppmerksomhet. «Og langt fra utelukkende av det positive og ansvarliggjørende slaget,» skriver kommentator Lars Nehru Sand.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Lars Nehru Sand byline
Politisk kommentator
Kommentarvignett ytring RIKTIG

For mange er det lett å le av MDG. Eller i det minste smile litt av de politiske løsningene og tenke at det er for naivt, radikalt og urealistisk.

Enten det er den økonomiske politikken, kjøttfri mandag eller bilfritt sentrum. Plusser man på statsstøtte til solfangere, mål for brutto nasjonal lykke, fjerne momsen på økologiske tomater og skomakertjenester, offentlig pålegg om mindre matkasting fra butikker og storkjøkken, blir det for langt unna hverdagen til de aller fleste velgere. Men en gavepakke til profesjonelle og privatpraktiserende humorister. Vær så god!

95 prosent av velgerne kan le av MDG, mens partiet likevel vil fremstå som en suksess. Den interne målsettingen er at fem prosent av velgerne skal ta dem såpass på alvor at de stemmer på dem.

Gjennombrudd

MDG ble stiftet i Norge tilbake i 1988, men fikk først sitt virkelige nasjonale gjennombrudd ved stortingsvalget i 2013. I mellomtiden har partiet vært markert til stede i flere kommunestyrer, men fikk sitt virkelige lokalpolitiske gjennombrudd i 2015 da de gikk fra 30 til 285 lokalpolitikere i kommuner og fylker.

I år stiller de for første gang til valg som stortingsparti. For første gang skal de fornye partiprogrammet etter å faktisk ha brukt det gamle til praktisk politikkutforming i stortingssalen og til å lage budsjett på bakgrunn av. Da kjenner de styrker og svakheter ved egne løsninger på en annen måte.

I mye større grad enn tidligere, skal det skje i en landsmøtesal med delegater som har praktisk, politisk erfaring fra hverdagspolitikkens begrensninger, muligheter og behov for kompromiss.

vake2015

Partitoppene jubler over oppslutningen ved kommune- og fylkestingsvalget i 2015. Samme høst kunne MDG også innta byrådskontor i hovedstaden.

Foto: Ole Gunnar Onsøien / NTB scanpix

Hvordan MDG fremstår den kommende helgen, den kommende høsten og inn i den kommende valgkampen vil si mye om hvilket parti de selv ønsker å være og hvordan de vil fremstå. Hvor tøffe, tydelige og høyrøstede skal de være?

Radikale eller kompromissvillige?

I hvor stor grad kan de tillate seg å være mindre radikale, uten at kjernevelgerne vil mene at de ligner for mye på de andre partiene?

I hvor stor grad må de gjøre politikken mer realistisk og gjennomførbar for at flere skal ta dem på alvor?

Fundis vs. realis

Historisk er nettopp konfliktlinjen mellom «fundis» og «realis» sentral i forståelsen av grønne partier, særlig med henvisning til det tyske grønne partiet på 1980-tallet. Deler av partiet krevde en dreining av politikken i en mer fundamental retning av grønn politikk. Andre ønsket en mer pragmatisk, realistisk tilnærming.

Ser man på programutkastet og dissensene det skal stemmes over i helgen, er denne motsetningen tidvis tydelig.

Skal man avvikle oljenæringen i Norge på 15 eller 20 år? Enkelte mener at siden man mente 20 år i 2013, må man være konsistente og mene 15 år nå. Andre mener 20 år fortsatt vil være offensivt nok, også i lys av hva andre miljøpartier mener.

95 prosent av velgerne kan le av MDG, mens partiet likevel vil fremstå som en suksess.

Det samme om utfasing av nysalg av fossile biler. Innen 2020, eller at ni av ti solgte nybiler skal være nullutslippsbiler innen 2020. Skal offentlige kantiner ha én vegetardag i uken, eller «et godt vegetartilbud». Skal land som ikke følger opp Parisavtalen ilegges en straffeskatt, eller ikke? Skal det stilles krav til 50 prosent økologisk eller lokalprodusert mat i offentlige innkjøp, eller ikke?

Gjennomlesningen av programutkastet viser uansett vilje til noe mer pragmatisme enn tilsvarende dokument for fire år siden. Fortsatt er programutkastet fullt av konkrete tall, årstall og detaljnivået i løfter og forpliktelser på hjertesaker. Ført i pennen på en slik måte at en programkomité i Høyre eller Ap antakelig ville blitt møtt med latter internt i sine respektive partier om de ordla seg like detaljert.

Vil ikke velge side

Miljøpartiet De Grønne i forkant av landsmøtet

De nasjonale talspersonene Rasmus Hansson og Une A. Bastholm er listetopper i hhv. Akershus og Oslo ved høstens stortingsvalg.

Foto: Berit Roald / NTB scanpix

MDG sier de kan støtte begge statsministerkandidatene, men ikke vil sitte i en regjering som er avhengig av Frp.

Når partiet spørres ut om sin blokkuavhengighet, viser de ofte til at de i lokalpolitikken samarbeider til begge sider. Det samme kan selvsagt Senterpartiet eller KrF si, men da svarer MDG at de ikke vil tvinges inn i en akse mellom rødt og blått (stor eller liten statlig innblanding, innen både lovverk og finansieringsbehov), hvor sentrum er et midtpunkt.

De Grønne vil være et radikalt ytterpunkt på en akse fra grønn til grått.

Når man leser partiets program med disse refleksjonene i bakhodet er det likevel slående at MDG ønsker veldig sterk statlig innblanding for å nå sine mål.

De Grønne vil være et radikalt ytterpunkt på en akse fra grønn til grått.

Partiet utelukker ikke høyere skattebyrde. De ønsker en sterk stat. MDG vil bruke staten og offentlige virkemidler for å med ulik grad av detaljstyring løse viktige problem. Enten det gjelder forbrukermakt i innkjøp av økologisk mat, opprette salg av sjømat etter Bondens marked-modell eller satsing på vindkraft. Enkelte av disse tiltakene ville borgerlige anlagte velgere tenke at er utenfor statens rolle. MDG har tro på å bruke staten som verktøy i klimasakens tjeneste.

Man får tro MDG på at de kan støtte både Solberg og Støre under gitte forutsetninger, men mye av partiets syn på politikk gjør det lett å se hvorfor hovedvekten av velgerne ellers ser til venstre i politikken.

MDG gjør det særlig godt blant Ap-velgere som vil legge andre saksområder til side og gi et kraftig signal om at det haster å gå «all in» på klimapolitikk.

Oslo-parodien

Det siste halvannet året er det utvilsomt MDGs inntreden i maktposisjon i hovedstaden, i samarbeid med nettopp Ap, som har gitt partiet mest oppmerksomhet. Og langt fra utelukkende av det positive og ansvarliggjørende slaget. Partiets radikale gjennomslag og forsøk på gjennomslag i Oslo-politikken har befestet inntrykket av at MDG ofte selv kan fremstå som parodien på MDG.

Derfor har politiske løsninger som kjernevelgere i hovedstadsregionen kan kjøpe, blitt møtt med hoderystende latter andre steder i landet.

lan_rasmus

Oslo-byråd Lan Marie Nguyen Berg og Rasmus Hansson ankommer fjorårets landsmøte med sykkel.

Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Også innad i partiet er det flere lokalpolitikere som ikke utelukkende er glade for overskriftene fra hovedstaden. Enten det handler om bilfritt sentrum, diselbilforbud eller storsatsing på sykkel.

I et Oslo med økende antall husholdninger uten bil, men med bysykkel-abonnement. Hvor man godt kan handle økologisk på Mathallen eller kjenner noen som har prøvd dumpster-diving, er ikke MDGs politiske løsninger latterlige.

MDG ønsker veldig sterk statlig innblanding for å nå sine mål.

MDG må lykkes bedre med å få frem hva som er partiets Oslo-politikk og hva som er partiets nasjonale og ellers lokale politiske løsninger. Gjør de ikke det kan strategien forsterke en situasjon hvor de vinner noen få velgere, men støter fra seg desto flere.

I Oslo holder partiet stand, tross heftig medieomtale (se faktaboks). Det er veksten i landet for øvrig som er det største problemet. Radikal politikk synes å virke befriende i lokalpolitikken, men mer skremmende og mindre gjennomførbar nasjonalt.

Da lykkes de heller ikke med den videre veksten de setter seg som mål.

Drømmen om femtallet

Miljøpartiet har det siste året ligget godt under sperregrensen for utjevningsmandater på fire prosent. Samtidig synes Oslo-mandatet som sikkert. Une Aina Bastholm vil dermed overta stortingsplassen til Rasmus Hansson, som kniver om et distriktsmandat med Venstres Abid Raja i Akershus. MDG kan også melde seg på i kampen om sistemandatet i Hordaland med Arild Hemstad som listetopp.

Det fremstår som et hårete nok mål å tredoble stortingsgruppen, uavhengig av å bryte sperregrensen eller ikke. Selv om partiets lille grunnfjell er betydelig større enn for fire år siden.

I 2013 mente partistrategene at man ikke nødvendigvis ville klart ett mandat, om man ikke siktet mot fire prosent. Nå kan selvsagt femtallet først og fremst fungere som årets interne motivasjon, og nødvendig for å doble eller tredoble gruppen.

Nå fremstår det lite sannsynlig at MDG klarer å mobilisere nok til å nå 5,0 prosent oppslutning.

Men klarer de det, vil det være MDG som ler sist.

Følg debatten: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook