Kronikk

Midtlivskrisen i kommentarfeltet

Vi snakker om en generasjon med menn i en dyp spirituell krise som utagerer der de fremdeles føler at de har kontroll: I kommentarfeltet.

Hand fist on computer keyboard

Jeg sitter med en følelse av at det hele skyldes en dyp frustrasjon over å ha levd et liv hvor man går døden i møte, mens man sakte men sikkert blir klar over at det som har vært drivkraften i et helt liv, kun var en nytteløs kamp mot vindmøller, skriver kronikkforfatteren.

Nylig kunne vi lese at Øyvind Solstad, som har hatt ansvar for det mest banale av alle kommentarfelt i Norge, nemlig VGs, har observert at brorparten av dem som står for hatefulle ytringer i kommentarfeltene er menn over 50 år. I etterkant har vi sett at dette stemmer. Vi finner nemlig en rekke desperate forsøk på å plukke artikkelen fra hverandre med utsagn av typen «dette er bare synsing, han skrev at han tipper». Men så kommer det jo fram, at de som står bak kommentarene, faktisk er menn over 50. Det er vel en viss fare for at Øyvind Solstad som har jobbet med denne pølen av hat i flere år vet hva han snakker om.

De griper sine fakler og høygafler og spyr ut en ny porsjon hatretorikk.

Joda, det finnes fortsatt nett-troll der ute. Og disse egger på seg gjengen med sinte menn. De lar seg enkelt lokke i fella. De griper sine fakler og høygafler og spyr ut en ny porsjon hatretorikk, enten det er mot MDG, #metoo eller hva enn som preger nyhetsbildet den dagen. De fleste kommentarfelt er jo tilknyttet Facebook eller sikrer på andre måter at de som skriver ikke er anonyme. Arbeidsgiver, NAV, slekt og venner har åpen tilgang til å lese alt de skriver. Vet de ikke at det de skriver er offentlig?

Langsom dødsmarsj

Jeg har på følelsen av at dette er de samme menneskene som ved juletider kjører slalåm i juletrafikken med sine Audi A6 stasjonsvogner og frustrerte fruer i passasjersetet på vei for å feire jul med familien på hytta.

Min hypotese er at vi snakker om en generasjon menn i en dyp spirituell krise, som i sin frustrasjon over sine innholdsløse liv og den sakte marsjen mot sin egen død, utagerer på arenaer der de fremdeles føler at de har kontroll, som bak rattet eller over et tastatur.

Etter et liv med slit oppdager man at det å eie mye slett ikke fører til lykke.

Samfunnet er i ferd med å gjennomgå enorme omveltninger. Internett har revolusjonert måten vi kommuniserer på slik vi ikke har sett maken til siden Gutenberg demokratiserte informasjon med sin trykkekunst, og Martin Luther oversatte bibelen til et språk alle kunne lese. Kanskje vi kan trekke det enda lenger og si at det vi opplever vil føre til omveltninger som kan sammenliknes med overgangen fra jeger og sanker til jordbrukssamfunnet.

Arbeidsplasser forsvinner

Det er flere felt i samfunnet som er i rivende utvikling, også arbeidsmarkedet. For den generasjonen med menn vi snakker om var arbeid selve meningen med livet. Det å tilegne seg materielle goder – stort hus, bil, båt og hytte på fjellet – var et mål mange la ned et utall arbeidstimer med blodslit for å oppnå. Når man etter et liv med slit oppdager at det å eie mye slett ikke fører til lykke, men gjerne mer bekymringer, er det lett å forestille seg at frustrasjonen bobler på innsiden der far sitter bak rattet og navigerer Audien ut og inn av køen på vei til hytta. For det tradisjonelle arbeidsmarkedet slik vi kjenner det er nok det neste som må vike i vår stadig mer digitaliserte verden.

Jeg legger merke til at folk fnyser av fenomener som selvkjørende biler, og bastant hevder at det vil være umulig for biler med kunstig intelligens å kjøre like godt som mennesker – i alle fall ikke like bra som far på vei til hytta i suven sin. Tenk på en vanlig lommekalkulator og hvor mye bedre den er til å regne enn et menneske. Det er dette vi snakker om her – den selvkjørende bilen vil ikke bare bli like bra som et menneske, den vil være langt bedre.

Frustrasjonen bobler på innsiden der far sitter bak rattet og navigerer Audien ut og inn av køen.

Den selvkjørende bilen og med den sjåførjobbene er bare det første skrittet på vei til en virkelighet der flere og flere jobber innen en rekke bransjer vil bli marginalisert og forsvinne. Den modellen vi har for omfordeling av ressurser i dag, arbeid=lønn, vil ikke lenger være like relevant, og den virkeligheten der målet med livet er arbeid, og det å tilegne seg mest mulig objekter, vil virke fjern og utdatert. Her står vi som samfunn overfor en enorm utfordring som den oppvoksende generasjonen blir nødt til å løse.

Kamp mot vindmøller

Det ser ut til at det er nettopp der skoen trykker for mange av de sure 50-åringene, for flere av ytringene er nettopp rettet mot den oppvoksende generasjonen og deres forsøk på å endre samfunnet. Denne generasjonen har litt av en jobb foran seg, for ingen vet hvordan det hele vil utvikle seg. Men en ting er sikkert, vi må tilpasse oss en ny virkelighet, og i den prosessen må vi lære oss å respektere hverandre som mennesker og akseptere at vi har ulike ståsted. Kun en gjennomtenkt og ærlig dialog med en solid forankring i vitenskap og etikk kan føre til en løsning og en felles forståelse.

Kanskje jeg legger for mye i det, kanskje det er så enkelt at disse menneskene rett og slett ikke har den mentale kapasiteten til å forstå at det de skriver kan leses av alt og alle og at de med sin retorikk er med på å svekke den offentlige debatten. Men jeg sitter med en følelse av at det vi ser stikker dypere. At det hele skyldes en dyp frustrasjon over å ha levd et liv hvor man går døden i møte, mens man sakte men sikkert blir klar over at det som har vært drivkraften i et helt liv, kun var en illusjon og en nytteløs kamp mot vindmøller.

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter