NRK Meny
Kommentar

Merkel blir stadig mektigere

Angela Merkel sitter ikke bare godt, men trygt i kanslerstolen i Berlin. Selv om hun heller ikke i denne perioden får regjere alene, befester hun stillingen som Europas mektigste politiker.

Angela Merkel

«Merkel har låst det som kunne blitt et meget urolig opposisjonsparti fast i regjeringskontorene», skriver NRKs Hans Christian Kaurin Hansson.

Foto: TOBIAS SCHWARZ / Reuters

Angela Merkel har tatt fatt på sin tredje periode som tysk regjeringssjef. Det var i denne omgangen riktig nok ingen lett vei frem til edsavleggelsen i forbundsdagen tirsdag. Og mye tyder på at de kommende fire årene heller ikke kommer til å bli bare enkle for kvinnen som flere ganger er kåret til verdens mektigste.

For det er på mange måter et tvangsekteskap Merkel har inngått mellom sin kristeligkonservative CDU/CSU-allianse og sosialdemokratiske SPD. At det skal ende med skilsmisse med det første er likevel lite trolig. Tyske politikere er ansvarlige – her dreier det seg om å gi EUs mest folkerike land og viktigste økonomi en styringsdyktig regjering.

Om fire år venter imidlertid igjen valg som skal vinnes. Det er utfordrende å se for seg hvordan kristeligdemokratene og sosialdemokratene skal kunne drive felles valgkamp.

HØR OGSÅ: «
Hvem betaler prisen for Tysklands fremgang» og flere innslag om Europas stormakt på Ekko

I skyggen av Merkel

Hvor krevende regjeringssamarbeidet kan bli, fikk vi en forsmak på da Merkel formelt ble valgt til kansler i nasjonalforsamlingen. Til sammen 42 av representantene for CDU/CSU- og SPD-fraksjonene valgte nemlig ikke å gi Merkel sin støtte – et såpass høyt tall at kommentatorer betrakter det som mer enn tilfeldigheter.

For de liberale fridemokratene gikk det enda verre.

Hans Christian Hansson

Det er tredje gangen Tyskland skal styres av en «Grosse Koalition» mellom de store folkepartiene. Erfaringene fra sist vil SPD helst glemme. Som juniorpartner kom de i skyggen av Merkel & co., noe som også ga seg utslag i valgresultatet i 2009.

Noe av det samme fikk FDP, partiet Merkel har regjert med de siste fire årene, erfare i valget nå i høst. Men for de liberale fridemokratene gikk det enda verre. Partiet klarte ikke en gang å kare seg over sperregrensen på fem prosent.

Risikoprosjekt

Da det i løpet av valgnatten i september ble klart at Merkels absolutte flertall forble en illusjon, og at «Mutti» slik ville trenge en partner for å danne regjering, poengterte SPD-leder Sigmar Gabriel at det slett ikke er noen automatikk i å etablere en storkoalisjon. Bare for å ha det sagt – en mindretallsregjering har man ingen tradisjon for; det fortoner seg bortimot utenkelig.

En mindretallsregjering har man ingen tradisjon for i Tyskland; det fortoner seg bortimot utenkelig.

Hans Christian Hansson

Koalisjonsforhandlingene ble lange og tunge før man omsider fikk meislet ut en avtale. Skulle Gabriel begi seg inn på et såpass risikofylt prosjekt, ville han spørre medlemmene til råds først, og det skulle oppnås enighet om store og symboltunge saker som minstelønn, pensjonsordninger, familiepolitikk og en omstridt veiavgift for utenlandske bilister. Det var slett ikke enkelt.

Vinn eller forsvinn for Gabriel

I tiden mellom valget og regjeringsdannelsen har Tyskland befunnet seg i et ugunstig politisk vakuum. Mens Merkel visste at hun hadde en plan B, hun kunne strengt tatt innlede nye forhandlinger med De grønne, ble uravstemningen i SPD et slags vinn eller forsvinn for partiledelsen, fremfor alt Gabriel. Partiet hans noterte seg tross alt for etterkrigstidens nest verste resultat i høstens valg. Hvor tynnslitt nervene hans var kom frem i et direktesendt intervju i fjernsynskanalen ZDF, hvor han var nær ved å flippe ut og havnet i verbalt slagsmål med programlederen.

Et overveldende flertall ville bli med i Merkels tredje kabinett.

Hans Christian Hansson

Men det gikk likevel hans vei, skulle det vise seg i en lagerhall i Berlin – hvor over 350.000 brevstemmer ble talt opp nå sist helg. Et overveldende flertall, kunne man slå fast, ville bli med i Merkels tredje kabinett.

Planen for rivalinnen

Bare timer senere begynte navnene på nye ministre å sive ut. Seks departementer går til SPD – slett ikke ille valgresultatet tatt i betraktning. CDU får like mange, i tillegg til kansleren og stabssjefen i Kanzleramt. Tre departementer, overraskende lette må man kanskje kunne si, går til det bayerske søsterpartiet CSU. Gabriel blir en slags «superminister», som skal forene nærings- og energipolitikk. Han får dermed ansvaret for Tysklands ambisiøse, men også kontroversielle, vedtatte overgang til fornybar energi.

Lykkes Ursula von der Leyen med å få på plass en forsinket forsvarsreform, vil hun ha gode odds.

Hans Christian Hansson

Ursula von der Leyen, den legeutdannende syvbarnsmoren som tidligere har vært både arbeids- og helseminister, forfremmes til forsvarsdepartementet som dets første kvinnelige leder. Enten dreier det seg om en typisk Merkel-plan for å spille en rival ut over sidelinjen, for tyske forsvarsministre har en tendens til å få karrieretrøbbel. Eller så vil kansleren gi von der Leyen muligheten til å bli hennes egen etterfølger. Lykkes hun med å få på plass en forsinket forsvarsreform, vil hun ha gode odds.

Merkel har brukt tiden godt

Den nye regjeringen skal også bli enige om en ny pensjonsordning – enkelte arbeidstakere skal kunne få fulle ytelser allerede ved fylte 63. Og storkoalisjonen skal også innføre en lovfestet minstelønn. Selv om det går godt i Tyskland, bedre enn i de fleste andre EU-land, er det mye som tyder på at regningen for koalisjonsavtalen vil bli høy. Det blir dyrt når valgløftene ikke bare til ett, men to folkepartier skal innfris.

For Europa er det avgjørende at Tyskland nå får en stabil regjering. Enkelte endringer er gjort i regjeringskontorene i Berlin, men ett sted hvor det meste kommer til å bli det samme er i finansdepartementet. Der forblir Wolfgang Schäuble leder – mannen som i manges øyne er selve arkitekten bak redningsoperasjonen for euroen.

Merkel har låst det som kunne blitt et meget urolig opposisjonsparti fast i regjeringskontorene.

Hans Christian Hansson

Merkel har på mange måter vist seg å ville være like mye sjef for Europa som for Tyskland – på hjemmebane har hun fått antydning til kritikk for å være mer «ute- enn hjemmekansler». I tre måneder har hun nå måttet konsentrere seg om hjemlandet – Tyskland har vært på politisk tomgang. Men det er ikke tilfeldige trekk hun har benyttet tiden til å ta. For kansleren har nå ikke bare sørget for at landet har fått en styringsdyktig regjering, hun har også låst det som kunne blitt et meget urolig opposisjonsparti fast i regjeringskontorene. Selv om det kan bli litt småturbulens i årene som kommer, er Merkel nå egentlig mektigere enn noen sinne: Hun har velgerne i ryggen gjennom det beste resultatet hun har oppnådd siden hun kom til makten, hun har fått parkert det storforlangende bayerske søsterpartiet, hun har fått kontroll med potensielle rivaler som Christian Wulff, Karl-Theodor zu Guttenberg og Ursula von der Leyen – og, ikke minst, hun har tatt brodden av SPD.

Så gjenstår det å se om planen nå er å styre i fire år til og så gi seg, eller om «Mutti» vil gjøre som sin mentor Helmut Kohl og gå for 16 år i Kanzleramt.