NRK Meny
Replikk

Mer enn symbolpolitikk

Vi må ikke glemme fordelene av kvoteflyktninger, som ofte kommer langt flere til gode enn bare flyktningen selv.

refugee camp syria

Økningen av antall kvoteflyktninger er ikke ren symbolpolitikk fordi det kan ha en mereffekt på samfunnet flyktningen kommer fra, skriver kronikkforfatteren. Bildet er tatt 28. januar fra en flyktningleir i Syria.

Foto: Mohamad Abazeed / AFP

Forsker Ingunn Bjørkhaug skrev nylig i en Ytring at det er grunn til å stille spørsmål ved om man gjennom ordningen med kvoteflyktninger hjelper dem som trenger det mest.

At det er en tidkrevende prosess med flere intervjurunder som noen av de mest sårbare ikke makter å gjennomføre, er paradoksalt – men hva er alternativet?

Uansett hvem vi hjelper og på hvilken måte vil det alltid være noen som trenger hjelpen mer. Kanskje trenger familien i naboteltet – eller i nabolandet – vår hjelp mer enn dem vi tar til Norge. Men i en reell verden må det etableres praktiske systemer, og avgjørelser må tas – av mennesker.

Uansett hvem vi hjelper vil det alltid være noen som trenger hjelpen mer.

Personer som er aktuelle som kvoteflyktninger til Norge blir i første omgang valgt ut av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). De utvalgte blir deretter presentert for Norge, som gjør en ny utvelgelse blant disse, som oftest etter intervjuer i landet de befinner seg i.

Bjørkhaugs poengterer at flyktningene – før de velges ut for å reise til Norge – må gjennom en utvelgelsesprosess som er så ressurskrevende at noen av de aller mest sårbare ikke makter å fullføre.

Jeg har selv deltatt i utvelgelse av kvoteflyktninger, og har ledet noen av disse uttakskommisjonene. Jeg vil berømme Bjørkhaug for å interessere seg for ordningen med kvoteflyktninger, og hennes feltarbeid med å se på prosessen før flyktningene blir intervjuet for gjenbosetting til Norge. Argumentet med at heller ikke kvoteflyktningene er de som trenger hjelpen mest må imidlertid ettergås nærmere.

Bjørkhaug mener videre at en økning i antall kvoteflyktninger er symbolpolitikk, som verken er kostnadseffektiv eller tar nevneverdig av for flyktningstrømmen.

I en reell verden må det etableres praktiske systemer, og avgjørelser må tas.

Ordningen med kvoteflyktninger er dyr, og det er legitimt å lure på om pengene burde brukes på en annen måte. Men Bjørkhaug overser viktige sider ved ordningen – kanskje fordi disse er lite kjent.

En typisk flyktningbefolkning befinner seg i nabolandet til et krigsherjet land. Gjerne i en flyktningleir, hvor det er press på alle ressurser. Mat og helsetjenester ytes av myndighetene i dette første asyllandet eller av humanitære organisasjoner, men flyktningene mangler ofte bevegelsesfrihet og grunnleggende rettigheter. En slik situasjon varer gjerne i årevis, i noen tilfeller i generasjoner.

Bjørkhaug overser viktige sider ved ordningen – kanskje fordi disse er lite kjent.

Ved å overføre en flyktning herfra til et annet land vil man ofte oppnå en mereffekt på samfunnet flyktningen kommer fra. Dette kan være ved at personer med alvorlige helseproblemer reiser, og at ressurser da frigjøres og kan brukes på flere av de gjenværende.

UNHCR viser til at gjenbosetting i flere tilfeller har ført til at det første asyllandet har latt seg overbevise til å holde grensene åpne mot et krigsherjet naboland, og at man slik har forhindret massive tap av menneskeliv.

I andre situasjoner har gjenbosetting spilt en nøkkelrolle i å løse opp i fastlåste flyktningsituasjoner, slik at de gjenværende flyktningene har fått rettigheter og blitt integrert i det første asyllandet.

Antallet kvoteflyktninger fortjener en god diskusjon – men da må man ikke glemme gevinstene ved en strategisk bruk av ordningen. Gjenbosetting av et forholdsvis lite antall flyktninger kan virke som et rent symbolsk bidrag. Men effekten er høyst reell.

Hjelmstad er nå jurist for Helseklage og har tidligere vært rådgiver for Utlendingsdirektoratet (UDI) i saker om overføringsflyktninger.

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter