NRK Meny
Kronikk

Mer enn nok

Når er nok nok i behandlingen av syke mennesker? Når flyttes innsatsen fra å forlenge liv til å lindre smerte? Hvordan kan vi støtte helsepersonell som til daglig møter slike spørsmål?

Støre Ringerike sykehus

Det er ikke nok at samtalen om døden finner sted ved senga til den som skal møte livets slutt. Som samfunn må vi også våge å ta den, skriver helseminister Jonas Gahr Støre. Her besøker han Ringerike sykehus.

Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix

For noen måneder siden arrangerte VG en debatt om vårt forhold til døden og hvordan vi forbereder møtet med livets slutt, det eneste sikre vi vet om selve livet på jorden, nemlig at det en gang ender. Jeg deltok i debatten med blant andre Inge Lønning, som selv gikk bort kort tid etter. Han fortalte en historie om et møte mellom en lege og en alvorlig syk person der den syke fikk følgende budskap fra legen: «Nå er det ikke mer vi kan gjøre.»

Vi forstår meningen. Legen sier at det ikke er mer å gjøre som kan forlenge livet. Men betyr det at det ikke er mer vi kan gjøre? I noen tilfeller kan behandling som forlenger livet også forlenge lidelsen. Er det riktig omtale av realiteten når vi bruker uttrykk som at helseinnsatsen «må gi tapt»? Er det riktige begreper vi bruker når vi snakker om at det er et «nederlag» at livet tar slutt?

Legen sier at det ikke er mer å gjøre som kan forlenge livet. Men betyr det at det ikke er mer vi kan gjøre?

Jonas Gahr Støre, helseminister

Det er mye vi kan og skal gjøre etter at legen konstaterer at livsforlengende innsats ikke fører frem. Ved et slikt vendepunkt melder behovet seg for fullt om lindring, trøst og trygghet. Det krever menneskelig nærhet og empati. Og faglig dyktighet hos helsepersonell.

En krevende tid

Møtet med livets slutt kan ha mange krevende sider for helsepersonell. I et innlegg på NRK Ytring spør intensivsykepleier Kristin Halvorsen om det er enklere for helsepersonell å tilby avansert behandling framfor å si sannheten om at medisinen av og til må «gi tapt». For en tid tilbake viste en norsk undersøkelse at en av tre leger har gitt behandling etter at de selv mente behandlingen burde vært avsluttet.

Det er positivt at det nå er større åpenhet om disse spørsmålene. Det er en viktig begynnelse. Det er ikke overraskende at vi mottar de mest intense tjenester fra helsevesenet i livets aller siste fase. Men vi kan ikke fastslå at denne innsatsen nødvendigvis gir økt livskvalitet og rett omsorg i møtet med livets slutt.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Strever med døden

Ved et slikt vendepunkt melder behovet seg for fullt om lindring, trøst og trygghet. Det krever menneskelig nærhet og empati. Og faglig dyktighet hos helsepersonell.

Jonas Gahr Støre, helseminister

Et møte med en kreftsyk pasient på rundt 75 år for noen uker siden gjorde inntrykk på meg. Han hadde kunnskap om at sykdommen ville avslutte livet. Han sa: «Det er feil å bruke krefter på livsforlengende behandling av meg. Men gi meg trygghet og ta bort smertene.»

Intensivsykepleier Halvorsen peker på forsking fra inn- og utland som tyder på at overbehandling i livets siste fase er et økende medisinsk dilemma. Jeg mener dette er skyggesiden av en fantastisk medisinsk utvikling og en helsetjeneste som er blant de beste i verden. Medisinske fremskritt må vi ønske velkommen. Vi helbreder sykdommer som førte til døden for bare noen tiår tilbake. Men utviklingen gir næring til troen på at det ikke er grenser for hvilke grenser medisinen kan tøye. Det er ikke rart at vi strever med å møte døden.

Samtale ved sengekanten

Helsedirektoratet har laget en egen veileder som tar opp kompliserte spørsmål i behandlingen av alvorlig syke og døende. I både veilederen og opplæringen legges det stor vekt på kommunikasjon, med pasienten og med de pårørende. Stortingsmeldingen om morgendagens omsorg, som kommer om få dager, vier særlig plass til omtale av møtet med døden og behovet for opplæring i god omsorg, på sykehus og sykehjem, men også i hjemmet.

Utviklingen gir næring til at det ikke er grenser for hvilke grenser medisinen kan tøye.

Jonas Gahr Støre, helseminister

Åtte av ti i Norge dør på sykehus eller sykehjem. Færre dør hjemme enn i de aller fleste andre land vi sammenlikner oss med. Også i den siste delen av livet har vi ulike ønsker og behov. Ønskene og behovene må høres. Og de pårørende må anerkjennes.

Men det er ikke nok at denne samtalen finner sted ved senga til den som skal møte livets slutt. Som samfunn må vi også våge å ta den. Vi må gjøre det fordi det kan gi mange en bedre slutt på livet.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.

Nytt utvalg

Dette føyer seg også inn i den viktige debatten om hvordan vi prioriterer ressurser og innsats inne helse- og omsorgtjenestene. Vår evne til å prioritere handler også om vår evne til å se de svakeste, de som har behov, men som ikke får oppmerksomhet. Det handler om at vi kan bruke ressursene slik at det gir flest mulig best mulig livskvalitet.

Det er ikke rart at vi strever med å møte døden.

Jonas Gahr Støre, helseminister

Norge har kommet langt i å utvikle rutiner og kriterier for ansvarlig prioritering. Lønning I og II-utvalgene bidro til dette. Nå må vi gå et skritt videre, i møte med en rivende teknologisk utvikling som reiser en rekke nye spørsmål og i forståelse for vår tids viktigste etiske spørsmål og dilemmaer. Derfor vil jeg om kort tid nedsette et nytt offentlig utvalg for å bidra både til debatt og kriterier for prioritering og etiske veivalg. Trygghet for riktige valg i møte med livets siste fase bør inngå i dette arbeidet.