Kina er viktigere for Norge enn omvendt. Å begrense Norge-Kina til en diskusjon om norsk næringsliv eller menneskerettighetssituasjonen i Kina blir for smått og ensidig. Dette er et forhold som angår mange av Norges viktigste interesser internasjonalt.
Fem norske regjeringsmedlemmer og en stor næringslivsdelegasjon er straks på vei til Kina. Etter et par hektiske dager i Shanghai, reiser følget til Beijing, hvor Erna Solberg skal møte president og partileder Xi Jinping. Da er Xi akkurat rukket hjem fra sitt statsbesøk til Finland, samt en svipptur innom Florida og sitt første møte med Donald Trump.
Vi bør derfor belage oss på at Xi har mange storpolitiske saker i tankene. Det som er et superviktig besøk for Norge, minner nok mer om vanlige dager på jobben for det kinesiske parti- og regjeringsapparatet.
Normalisering i praksis
For både Norge og Kina er den viktigste delen av besøket praktisk. Etter enigheten om en avtale og formell normalisering før jul, skal dette nå settes ut i praksis. Seks år med politisk isfront skal bli til norsk-kinesisk vårløsning. De mange hjulene i diplomatiet og byråkratiet, som har stått mer eller mindre stille i seks lange år, skal smøres og begynne å spinne igjen.
Det er en stor jobb å hente fram og blåse liv i avtaler og relasjoner når så mye har vært fryst så lenge. Blant annet ønsker begge sider å gjenoppta forhandlingene om en frihandelsavtale, som stoppet brått opp høsten 2010. Det vil fort vise seg om det nå er mulig å flytte to skritt frem, eller om alle må rykke tilbake til start.
Berører alle Norges interesser
Verden har endret seg på seks år. Kinas internasjonale posisjon har styrket seg. Handel, investeringer og bistand har gjort kinesere synlige i alle verdenshjørner. De satser, de bygger og de forhandler. På godt og vondt.
Kinesiske aktører og interesser blir også oftere viklet inn i internasjonale kriser og konflikter. Blant annet derfor har Kina økt sitt engasjement i mange internasjonale organisasjoner. De har også tatt initiativ til nye, som Asian Infrastructure Investment Bank, der Norge med.
Store bistandsinstitusjoner lobber hardt for å lokke kinesiske penger og erfaringer inn i mer globalt helse og utviklingsarbeid. Selv om Kina på mange områder nøler og holder igjen, øker de sin innflytelse.
I fjor var Kina med å legge premissene bak Parisavtalen, som lover nye kutt i utslipp av klimagasser verden over. Alt dette berører politiske saksområder som er helt sentrale for Norges interesser.
Menneskerettigheter og norsk laks
Det er naturlig at mange er bekymret for hvordan Norge vil fremme menneskerettigheter i det nye, vårforløste forholdet til Kina. Det er liten tvil om at Norges fokus på individuelle rettigheter og det kinesiske regimets vektlegging av politisk stabilitet kan utgjøre en kime til konflikt. Begge sider må forholde seg til uenighet, verdispørsmål og vanskelige saker, og arbeide dette inn i det regulære samarbeidet som nå skal skyte fart på mange nivå.
Det er helt legitimt at Solberg og hennes delegasjon fokuserer på felles interesser og toner ned uenighet under akkurat dette besøket. Noe annet ville være det motsatte av å tenke eller handle strategisk og framtidsrettet.
Regjeringen kan imidlertid bli flinkere til å formidle hvorfor Kina er viktig for Norge, at forholdet berører så veldig mye mer enn diskusjon av menneskerettigheter, salg norsk laks og nye muligheter på det kinesiske markedet.
Takt og tone
Solberg skal på denne turen få selskap av utenriksminister Børge Brende, næringsminister Monica Mæland og en statssekretær fra både Olje- og energidepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. Flere politiske delegasjoner, fra Norge, og til Norge fra Kina, vil følge utover våren og sommeren.
Det er viktig og det er riktig i forhold til mange norske interesser og aktører. Det er også helt naturlig at regjeringen legger vekt på takt og tone og gjør krav på litt diplomatisk alburom i de prosessene som nå pågår.
Så bør andre politikere, interesseorganisasjoner, forskere og forståsegpåere i Norge selvfølgelig fortsette å diskutere Kina, og være med å påvirke det nye – i det gamle – forholdet ettersom dette tar form.
Ikke halen mellom beina
Ser vi rundt oss, vil vi fort oppdage at stort sett alle land har gjort, og gjør, noen tilpasninger i møtet med et mektigere, og på mange områder viktigere, Kina. Norge kan ikke unngå å gjøre det samme.
Vi kan ikke, iallfall ikke alene, endre tyngdelovene i internasjonal politikk. Sett med kinesiske øyne er symbolikken i det som nå skjer veldig klar. Det er Norge som skal inn i varmen igjen og det er Kina som har åpnet dørene.
Fra norsk side har man imidlertid ingen grunn til å senke hodet eller kjenne på halen mellom beina. Det tok seks lange år å arbeide fram en normaliseringsavtale som begge sider kan leve med. Det er i seg selv en solid bekreftelse på at Norge fortsatt evner å stå ganske så hardt på kravene og ikke lar seg kommandere.
