Red. anm: Denne kronikken følger opp «Antifeminismens hjelpere» av Heidi Helene Sveen.
I debatt med Heidi Helene Sveen hevder hun at jeg viser en ensidig måte å lese hennes kronikk på. Derfor er det interessant og oppløftende at andre debattanter også reagerer på det jeg oppfatter som ensidighet i hennes ideologiserte måte å tolke vold på.
Det er for enkelt når hun hevder at massakren på Utøya og nå i California er et resultat av kvinnehat, spredd av blant annet Men’s Rights Movement. I sin kronikk nevner hun knapt psykologiske og politiske motiver. Hun anvender til og med å bli skjelt ut av en forsmådd beiler for tjue år siden som bevis på sin hypotese. Dette er neppe samfunnsvitenskap.
Disse tragiske massakrene åpner for kompliserte grunnleggende spørsmål som må besvares i en helt annen bredde enn at det er smitte fra hatskribenter på nettet. Man må også spørre seg: Hvor kommer disse mennenes sinne fra? Hva trigget deres hat? Er det også smitte fra andre menn?
HØR OGSÅ: Debatt mellom Furuholmen og Sveen i Søndagsavisa (tilgjengelig fra Søndag 1. juni kl 11:03.)
Like stor «smitteeffekt»
Grunnlaget for voldelig atferd handler om flere ting. En problemstilling er menn eller kvinner som selv har vært utsatt for vold i oppveksten, og slik mistet sin naturlige integritet og forhold både til egne og andres grenser. De har ikke lært seg å uttrykke aggresjon og sinne, men har heller ikke utviklet selvhevdelse på en god og konstruktiv måte.
Spørsmålet blir da: Hvem utøver vold mot barn i oppveksten? En norsk forskningsrapport fra 2009 viser at av 7000 unge har 20 prosent opplevd vold fra mor, mens 14 prosent har opplevd vold fra far. Man finner også at grov vold mot barn utøves like hyppig av begge kjønn.
Dette betyr at kvinner sannsynligvis har minst like stor «smitteeffekt» som menn når det gjelder voldelig utagering og tankesett.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Et annet aspekt ved voldsmenn er at de psykologisk ofte har ekstremt dårlig tilknytning til sine foreldre. Man finner at 35-40 prosent av alle barn har former for utrygg tilknytning til mor. Dette er forbundet med lav selvfølelse, liten empati og dårlig kontaktevne. Både mødre og fedre er med andre ord med på en utvikling som i verste fall kan gi alvorlige personlighetsforstyrrelser i kombinasjon med uheldig genetikk.
Narsissistisk-, paranoid og dyssosiale personlighetsforstyrrelser er alle assosiert med vold, kontroll og hevntanker. Disse personene er ofte ekstremt krenkbare og hevngjerrige. Fengslene er fulle av personer med personlighetsforstyrrelser, både menn og kvinner.
Om man skulle snakke om smitteeffekt, handler det først og fremst om arvesynd, med manglende empati og omsorg i egen oppvekstfamilie.
LES OGSÅ: Frustrasjonen over å være sosialt isolert og seksuelt avvist skaper en tidsinnstilt bombe
Frustrerende for vanlige menn
Sveen skriver at kvinner som offer har lavere status enn menn som offer. Dette er sikkert sant i enkelte for eksempel afrikanske kulturer, men mangler en hver relevans i europeisk og amerikansk virkelighet.
Her i landet arrangeres det fakkeltog for å protestere mot kvinnevold. Når så vi sist et fakkeltog for å protestere på vold mot unge menn? Det er denne gruppen som er mest utsatt for uforskyldt vold og skade. Det utløser dessverre liten politisk oppmerksomhet eller forebyggende aktivitet.
HØR OGSÅ VERDENS RIKESTE LAND: Hvorfor blir noen massemordere?
For vanlige menn er det frustrerende stadig å bli gjort ansvarlig for noens ugjerninger. Victor Seidler skriver i «Recreating Sexual Politics» (1991): «Skyldfølelsen var sterk i de opprinnelige 'Men against sexism' gruppene i begynnelsen av 70-tallet, og vi tenkte at alt vi kunne gjøre var å fornekte vår maskulinitet som per definisjon var et direkte uttrykk for maktmisbruk og undertrykkelse.»”
Idealisering av kvinner, devaluering av menn
På 80-tallet var parolen «Alle menn må ta ansvar og føle skyld». I dagligtale kalles denne type ukritisk generalisering av en gruppe mennesker for rasisme. I skolesammenheng finner man faktisk at det bare er ca 3 prosent av ungdomskullene som utagerer med voldelig eller problematisk atferd, det handler ikke om alle unge menn (eller kvinner).
Det har siden 70-tallet vært trendy og politisk korrekt å idealisere kvinner og devaluere menn. Man kan undres over hvor de kommer fra alle disse «fakta» som presenteres i mediene. Menn er angivelig maktsyke, umodne, overgripere og forvirrede tapere. Kvinner er modnere, smartere, sosialt mer intelligente og bedre ledere. Gutter har det bedre når de vokser opp uten far. Og så videre.
Man finner neppe dette igjen som fakta i statistikk eller seriøs forskning. Epidemiologer har neppe funnet menn flest umodne og voldelige sammenliknet med kvinner. I USA finner man stadig nye bestselgere av typen: «Where have all the good men gone?», «How the rise of women has turned men into boys» og ikke minst «The end of men».
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Skaper sinne og usikkerhet
Denne type negative og hatefulle skriverier og utsagn i media om menn skaper irritasjon og sinne. Hos noen skaper det stor usikkerhet. Det er tragisk å treffe unge menn som tror på disse mytene og som isolerer seg på gutterommet i stedet for å prøve seg ut i livet.
Man kan risikere at de faktisk blir sinte og oppsøker alternativ «kunnskap» og tilhørighet hos frustrerte nettskribenter eller at både unge kvinner og menn selv oppfatter seg som uegnede partnere.
Når Sveen er på jakt etter antifeministisk ideologi kunne det kanskje være legitimt å spørre om hun noen gang har funnet «antimaskulin ideologi» innenfor egne rekker.
Det er dessverre mye som tyder på at deler av feminismen har beveget seg vekk fra et likestillingsprosjekt og har endt opp som et maktprosjekt.
