Norge har en bred, balansert og human narkotikapolitikk. Den har pragmatiske mål og er bygd på en moderat bruk av et bredt sett av virkemidler, kanskje mer sammensatt og helhetlig enn de fleste andre land. Politikken gir gode resultater på mange områder, særlig hva gjelder allmenn utbredelse av narkotikabruk i befolkningen. Her ligger Norge på toppen, eller bunnen om man vil, blant vestlige land.
Denne bredden forsvinner ofte i offentlig debatt, slik vi opplevde med Jonas Gahr Støres forslag om å tillate røyking av heroin i sprøyterommet. Et perifert tiltak, aktuelt for en meget liten gruppe, der noen av disse kanskje kan bli hjulpet. Men forslaget omfattes med meget stor ståhei, helt ute av proporsjon, i det offentlige rom.
LES: Rasende på forslag fra helseministeren
Mislykket?
Alle som vil se helheten i norsk ruspolitikk, kan lese stortingsmeldingen «Se meg!» fra i fjor og kommentarene fra helse- og omsorgskomiteen på Stortinget, som ble lagt fram 19. februar. Noen liker å framstille det slik at norsk ruspolitikk er helt mislykket og at mange andre land lykkes så mye bedre enn oss. Det kunne være fristende å utlyse en finnerlønn: Hvem klarer å finne et offisielt politisk dokument fra et annet land (enn Sverige) som er bedre enn «Se meg!» når det gjelder faglig grundighet og forankring, kunnskapsgrunnlag, bredde i tiltak og balanse i virkemidler?
Dermed ikke sagt at norsk ruspolitikk er perfekt eller bare vellykket. Snarere tvert imot. På mange områder kommer vi til kort i forhold til det som er nødvendig. På enkelte områder kommer vi dårligere ut enn mange andre land, for eksempel når det gjelder overdosedødsfall. Det er ikke vanskelig å lage ønskelister og kronikker om hva som kunne vært bedre her til lands.
Rar miks
At mye kan bli bedre, er definitivt ikke noe nytt for dem som har fulgt rusfeltet gjennom flere tiår. Du får ingenting gratis. Ruspolitikk er omstridt, det ligger sterke økonomiske krefter bak, og mange av de viktige tiltakene er ikke nødvendigvis spesielt populære. Den som kjenner rusfeltet, vet at hver eneste lille forbedring i politikken koster mye kamp. Da er det veldig skadelig at så mye politisk energi går med til å diskutere en rar miks av perifere tiltak og utopiske, dramatiske omlegginger. Dette engasjementet trenger vi for å kjempe fram mer av det som vi vet virker.
Professor Paul Larsson presenterer i et innlegg på NRK Ytring et meget besynderlig angrep på gjeldende narkotikapolitikk. Å tenke på narkotikabruk som utelukkende et strafferettslig problem er skadelig for samfunnet, skriver Larsson. Han vil i stedet se på det som et sosialt problem og helseproblem. Og han har «flere andre» med seg i et slikt syn, skriver han.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Et sosialt problem
Du verden! Hvis Larsson først nå har kommet til at narkotika ikke bare er et strafferettslig problem, må man spørre seg hvor professoren har vært de siste tiårene. Er miljøet ved Politihøyskolen så innadvendt at man ikke har fått med seg at helse- og sosialdimensjonen ved narkotikapolitikken har vært helt sentral i flere tiår allerede? Kanskje var narkotika ansett primært som et ordensproblem de aller første årene med hippiene i Slottsparken. Men siden har det aller meste av både forebygging, tidlig intervensjon og behandling vært bygd på en helse- og sosialfaglig forståelse av narkotikaproblemet.
En del av politiets innsats er naturligvis knyttet til jus, etterforskning og pågripelser. Det skulle bare mangle, og slik vil det måtte være uansett hvilket reguleringsregime et land velger for narkotika. Smugling og ulovlig salg må man alltid slå ned på. Men en stor del av politiets innsats mot narkotika er av sosial karakter, ikke juridisk. Politiet spiller en meget viktig rolle i lokalt forebyggende arbeid, sammen med skoler, helsesøstre, utekontakter, SLT-koordinatorer, frivillige organisasjoner, natteravner og så videre i veldig mange bydeler og kommuner.
Her er jussen underordnet. Her dreier det seg om å forebygge og gripe inn tidlig mot problemer i ungdomsmiljøene. Her er poenget ikke å pågripe og straffe, men å holde flest mulig ungdommer unna bøter og fengsler.
Tilgjengelighet er avgjørende
Er ikke denne delen av politiets sosiale innsats et tema for undervisning på Politihøyskolen? Hvordan kan det da ha seg at professor Larsson først nå har konkludert med at narkotika må ses på som et helse- og sosialproblem? Og hvorfor tror han at det bare er «flere andre» som er enige med ham i dette? Han tror kanskje at han med sitt utsagn knuser myter og baner vei for en ny forståelse av narkotikaproblemet. Sannheten er vel heller at han slår inn dører som har stått på vidt gap lenge.
Kampen mot sosiale problemer kan verken vinnes eller tapes. Samfunnet må velge strategier som er mest mulig vellykkede, det vil si, som gir en liten utbredelse og bruk av nye stoffer i befolkningen. Tilgjengeligheten er uansett den mest avgjørende faktoren. Det handler delvis om fysisk og økonomisk tilgjengelighet, som salgstider, antall utsalg, pris og så videre.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Legalisering
Men ikke bare det. Psykologisk og sosial tilgjengelighet er en like viktig del av helheten. Det vil si hvor attraktivt et rusmiddel er for enkeltmennesket og hvor sosialt godtatt bruken er i gruppa som du tilhører. Norge er i den spesielt gunstige situasjonen at narkotikabruk er mindre godtatt og mindre utbredt i befolkningen er i de fleste andre vestlige land. Dessuten, over 80 prosent av oss støtter opp om forbudet mot narkotika.
En legalisering av for eksempel cannabis vil ikke bare innebære en endring i den fysiske tilgjengeligheten av stoffet. Legalisering vil over tid også sterkt påvirke den psykologiske og sosiale tilgjengeligheten, det vil si hvor utbredt og godtatt hasjrøyking blir. All erfaring peker i retning av at dette vil gi økt bruk og økte skader. Og at disse nye rusvanene ikke vil erstatte alkoholbruk og påfølgende skader, men legge seg «oppå» det alkoholproblemet vi har allerede.
