En av de tingene som har overrasket meg mest i den forskningen jeg har gjort på politiet, er at kunnskapen som det «kunnskapsbaserte politiet» skal basere seg på ikke inkluderer kunnskap om organisasjon og ledelse. Nå bekrefter Politianalysen både dette sørgelige faktum og den enda mer sørgelige konsekvensen av det: Det norske politiet er ressurssløsende, ineffektivt og lider under dårlig organisering og ledelse, konkluderer rapporten.
LES OGSÅ: Vil kutte fra 27 til 6 politidistrikt
De utfordringene og problemene som både politifolk og kritikere lenge har snakket om, bunner i mangelfull innsikt i organisasjon og ledelse. Dessverre gir ikke Politianalysen noen nye signaler i så måte. Her skal forandring skje via en «kvalitetsreform», man skal bare vedta en «ny struktur», «prestasjonsbasert ledelse» og «best practice», så skal alt falle på plass. Omorganiseringen skal med andre ord baseres på gamle ideer om sentralstyrt, målstyrt ledelse, altså det samme som man har holdt på med i alle år, og fortsatt holder på med i dag.
Analysen som skal ligge til grunn for forandring, har dermed selv ingen nye ideer om organisasjon og ledelse.
Svak organisering
Det er forståelig at Politianalysen peker på svak organisering og ledelse i politiet. I min forskning har jeg funnet at det gjennom alle ledd, fra utdanning via operativ praksis til byråkrati, har vært svært lite interesse for interne organisasjonsprosesser.
Det er praktisk talt ingen organisasjonsforskning på politiet i Norge, verken ved Politihøgskolen eller utenfor. Det er ingen fagmiljøer som arbeider med avanserte utviklingsspørsmål i politiorganisasjonen. I grunnutdanningen på Politihøgskolen er organisasjonstematikk fraværende. I etterutdanningen av ledere lærer man noe, men det er ganske tradisjonelle tilnærminger til organisasjonsproblematikk.
Det synes å være en utbredt forestilling at det er tilstrekkelig at ledere i en av de mest komplekse organisasjoner i samfunnet skal kunne greie seg med tradisjonell lederutdanning og minimal lederutvikling. Og at den vanlige politiperson ikke trenger å forstå noe som helst av de prosesser de daglig opplever i politiorganisasjonen. Politifolk blir nærmest sett på som mekaniske dokker, som enkelt og greit bare kan «styres og kontrolleres».
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
En vanskelig situasjon
På grunn av denne situasjonen er man i politiorganisasjonen i Norge lite kompetente til å forandre sin organisasjonspraksis, samtidig som det er nettopp utvikling og forandring av praksis som etterlyses. En konsekvens av denne manglende utviklingskompetansen, er at alt som utgir seg for å være organisasjonsutvikling utformes innenfor en byråkratisk logikk, i form av planer og dekreter. Dette er framgangsmåter vi med sikkerhet vet ikke virker når det gjelder interne samarbeidsprosesser i den daglige, operative praksis.
Politiet befinner seg nå i en meget vanskelig situasjon. Manges øyne er rettet mot dem, og en omfattende kritikk tårner seg opp. Det er store forventninger til at man skal kunne håndtere en radikal intern transformasjon gjennom en hierarkisk kontrollert «ovenfra og ned»-prosess. Man skal både bedrive effektiv tjenesteproduksjon, holde oppe beredskapen og samtidig få til reelle forandringer i praksis og lederskap. Hvor realistisk er dette?
Forventningsboblen i Politiet
Politiet har liten trening i å arbeide med forandringsprosesser. Det er en lite fleksibel organisasjon, hvor mange er svært opptatt av sin gruppetilhørighet og maktposisjon, og at alt befinner seg i vante kontrollerte former. Det er en utbredt frykt for å gjøre feil.
Det kan dermed bygge seg opp en «forventningsboble» i politiet nå. Aktivitet settes i gang som skaper kunstige forventninger om resultater; samtidig skjuler denne aktiviteten en virkelighet hvor ingenting nytt skjer med organisasjonsprosesser, kultur og kvalitet i lederskapet. Tillitskrisen som allerede er der, vil forsterkes dersom resultatene uteblir.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Fortidens organisasjonstenkning
Det er lite grunn til å anta at de tiltakene og dokumentene som har kommet til nå, inkludert «kvalitetsreformen» fra Politianalysen, vil medføre noen kvalitativ framgang i organisasjonsutviklingsarbeidet. De tiltakene som foreslås er først og fremst byråkratiske responser på medias og politikernes press. Samtidig er den byråkratiske logikk som ligger til grunn for forslagene verken nye eller egnet til å arbeide med organisasjonsutvikling. Hvordan skal man for eksempel utvikle samarbeid og samhandling gjennom standardisering, planlegging og og målstyring?
Politianalysen vil basere politiets utvikling på fortidens kunnskap. Tiltakene synes befriende rett fram og klare, men praksisene og kulturene som har skapt problemene vil dessverre forbli uklar og delvis skjult for tiltaksmakerne. Analysen bekrefter at det i politiet er et akutt og kritisk behov for forskning og utviklingsarbeid innen organisasjon og ledelse i politiet.
