Mer av alt

Alt gjentar seg som kjent, men det er ofte slik at gjentakelsen inneholder noe mer. Mye utvikler seg etter spiralmønster mer enn i sirkel. På våren, for eksempel, møter vi den evige diskusjon om lederlønninger. De øker hvert år på denne tiden til allmenn forargelse, for ikke bare øker de reelt så mye mer enn andres lønn, de øker også prosentvis mer – og mer enn sist vi ble forarget, altså i fjor på denne tiden.

Eller ta russefeiringen. Lenge var russeluen den eneste, og overkommelige, effekten som krevdes. Nå ser vi som er vordende russeforeldre med gru på den kommersielle karusellen som har utviklet seg omkring den etter hvert ganske banale begivenhet at de unge har kommet seg gjennom tre år på videregående. Det konkurreres om de mest påkostede russebusser, russelåter (kjøpt, ofte for flere titalls tusen), russedresser og russeparties. De konkrete kostnadene er bare én side av saken, kanskje ikke engang den viktigste. Det er symbolikken som er verdt å reflektere over.

Påfuglhalens kostnad

Et av naturen og kulturens åpenbare fellestrekk er konkurransens allesteds nærværenhet. Og selv om konkurranse nok skaper flere tapere enn vinnere, så er den ikke bare av det onde. Uten konkurranse ville verden beveget seg i sirkler, om den i det hele tatt hadde beveget seg, og ikke i spiraler. Spiraleffekten kan være bra – et stykke på vei.

Mange av naturens og kulturens spiraleffekter kan knyttes til begrepet seksuell seleksjon, eller mer generelt til status og rang. Påfuglhannens ekstravagante halefjær, for eksempel, har primært én funksjon, men den er til gjengjeld avgjørende: De trekker damer, kanskje samtidig som det jekker ned rivaler. Påfuglhunnens motiv for valg av partner med prangende fjærpryd er åpenbar, det øker sjanser for sønner som selv blir foretrukket og dermed har god sjanse til å videreføre sine gener.

For påfuglen som art er ikke fjærene spesielt gunstige, de koster energi og kommer i veien når påfuglen skal flykte fra rovdyr, og er altså en kostnad pådyttet gjennom et evolusjonært kappløp. Men seleksjonen er ikke rasjonell på artens vegne.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Positive og negative spiraler

Naturen er full av slike eksempler, og det er kulturen også. Kulturen står ikke tilbake, selv om drivkreftene her ofte er transformert til penger. Også på den arena der konkurransespiralene drives av konkurransens selv, altså idretten, står status og penger som sterke drivkrefter.

Noen spiraler er positive, andre er negative, skjønt, også når det gjelder eskalerende russekostnader eller lederlønninger er fortegnet avhengig av om man høster godene eller betaler utgiftene.

Det problematiske med de konkurransedrevne spiraler er dels at de i så liten grad lar seg styre eller regulere. Lederlønningene er symptomatisk i så måte. Lederlønninger eskalerer fordi konkurransen her foregår i et eget univers, det finnes alltid noen som tjener mer. Og selv om slike lønninger isolert sett er trivielle så er de allikevel ikke det, fordi de bidrar til å koble kriterier for status og vellykkethet så tett til økonomi og forbruk. Og fordi det bidrar til å underminere et likhets- og tillitsbasert samfunn som er forutsetningen for høy skattemoral, gode fellesskapsløsninger – kort sagt mye av essensen i «den norske modellen».

Elektriske pepperkverner og russebusser

Det andre problemet er at mye av konkurranseffekten er utpreget kvantitativ – mer av alt. Tilbydere av alle produkter vi inntil nylig ikke ante at eksisterte, langt mindre at vi trengte, kappes om å fylle våre postkasser med budskapet om mer av alt, at det gamle må byttes ut, at vi bør «unne» oss dette for å henge med, og at turtallet i konsumet av varer og tjenester ikke bare må opprettholdes, men økes.

Og igjen, denne produktkarusellen er ikke bare negativ. Mye av dette har gjort livet både lengre og bedre. Noe har mer usikkert status. Den konkurransedrevne utviklingen av mobiltelefoner har sine klare fordeler, men også like klare ulemper. Om vi trenger iPhone 6 er nok ikke åpenbart, men Apple trenger den. Vi trenger åpenbart ikke elektriske pepperkverner med innlagt lys og musikk, den er ikke et svar på noe vi følte at vi trengte, like lite som de effekter og kostnader, knyttet til russefeiringen – busser, musikkanlegg, klær og hva det måtte være – ikke er svar på et underliggende behov, men drevet fram av sin egen dynamikk.

Det er de utilsiktede konsekvensene av denne dynamikken som er konkurransens akilleshæl. Kanskje var livet enklere da det holdt med en russelue, i alle fall var det billigere.

Påfuglhaler av alle slag, i natur og kultur, har kostnader, ikke bare for de involverte, men for tredjeparter i tid og rom. Sånn sett er det noe dystopisk ved at russens symbolske overgang til voksenlivet markeres med en eskalerende kjøpsspiral. Det er ikke kostnadene isolert, ikke engang støyen, som bør bekymre, men den symbolske og ustoppelige driften mot mer av alt

Konkurransen som alliert

For det er slik at summen av alt som produseres, forbrukes, konsumeres og transporteres er en vesentlig del av de miljøutfordringen vi står midt oppe i. De miljømessige kostnadene er i realiteten en miljømessig regning til kommende generasjoner, for eksempel dagens russ og deres barn. Spørsmålet er om konkurransen kan tøyles eller dreies i retning av noe annet enn kvantitet. Det er åpenbart at den kan, og det er vanskelig å se at reklamebransje eller næringslivsledere blir de som fører an, men kanskje russen kan gjøre opprør mot det som åpenbart er blitt en overdimensjonert påfuglhale?

Det er ikke gitt at konkurransen må dreie seg om det materielle, den kan foregår på andre arenaer med en positiv effekt. Spiralen innen høyere utdanning, det faktum at de fleste i dag faktisk blir russ, reflekterer at det kan konkurreres om kunnskap også – og kunnskap gir makt. Trolig er hjernens raske evolusjon hos vår art et resultat av at status, suksess og konkurranse på kjønnsmarkedet etter hvert kom til å dreie seg mer om intelligens, sosiale ferdigheter og glimt i øyet enn store muskler.

Konkurransen er kommet for å bli, både på kjønnsmarkedet og ellers, og dersom det blir mer trendy med lite enn mye, eller la oss si kvalitet, herunder livskvalitet, enn kvantitet, så kan konkurransen bli en nyttig alliert på vei mot noe bedre.