NRK Meny
Replikk

Menn som ikke vil ta sin del av ansvaret

Hva er (fortsatt) mer provoserende enn en tekst, skrevet av en feminist, i 2016, hvis tittel tilsynelatende forsøker å etablere en sammenheng mellom kjønn og undertrykkelse?

Russ ute

Saken om lensmannen i Gjesdal, som blant annet viderebrakte et råd til russen om å ta på sykkelbukse under russedressen, skapte reaksjoner, og lensmannen ble beskyldt for å insinuere at jenter har ansvaret for å unngå voldtekt. «Jeg tviler overhodet ikke på at lensmannen mente det godt, det håper jeg ikke at andre gjør heller, men like fullt er uttalelsene problematiske», skriver Madeleine Schultz.

Foto: Grøtt, Vegard Wivestad / NTB scanpix

Søndag skrev mastergradsstudent Torjus Lorentsen på NRK Ytring om det han mener er "hysteriske feminister", og sikter til feministene som har reagert på lensmannen i Gjesdal sine uttalelser om voldtekt i russetida. Han påstår innledningsvis at det han skriver må være det mest provoserende man kan skrive.

Men skal man ta kommentarfeltene i etterkant av voldtektsdebattene som en generell pekepinn på provokasjon så tyder de på at det tvert imot fortsatt er feministene som provoserer mest.

Hysteriske feminister

Så provoserende er det nå blitt at man attpåtil risikerer å bli diagnostisert med hysteri: «Et eldre medisinsk begrep for dramatisk, teatralsk atferd og kroppslige plager med ukontrollerbare, «hysteriske» følelser, smerter, lammelser eller kramper som angivelig bare rammet kvinner». Mine kroppslige plager og nettroll-risiko til tross, jeg tar sjansen på å spørre likevel: Hvem er egentlig hysteriske her?

Uttalelsene er problematiske fordi politiet også er dem som skal ta imot ofre for voldtekter i etterkant av overgrepet.

Er det alle mennesker som identifiserer seg som feminister? Mennesker som helt legitim utøver sin demokratiske rett til å delta i ordskiftet. Eller er det en person hvis mål virker å være å fortelle andre når og i hvilken grad de burde reagere på ting, i dette tilfellet en offentlig tjenestemann som ikke har forstått sin egen rolle og oppgave.

Når jeg kjenner ordentlig godt etter må jeg likevel være ærlig og innrømme at det faktisk kan hende at jeg rammes av en «hysterisk» lammelse. Kan hende jeg også snakker for flere feminister når jeg sier: Herregud! Så lei vi er av å gjenta oss selv til mennesker som virker som om de har ligget på kjøl et sted siden femtitallet. Men la oss for all del ta runden igjen.

Budskapet fra politiet

Først og fremst: Det er ikke hysterisk å delta i debatt! Det er heller ikke hysterisk å be en lensmann om å kommunisere ut poengene sine på en annen måte. Jeg tviler overhodet ikke på at lensmannen mente det godt, det håper jeg ikke at andre gjør heller, men like fullt er uttalelsene problematiske fordi:

  1. De vitner om en dårlig forståelse av problemet.
  2. De bagatelliserer et felt som er preget av store mørketall, nettopp på grunn av skam og følelser av skyld. Følelser som lett oppstår dersom det males opp et bilde av hvordan man bør være et «riktig» offer.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook OG @NRKYtring på Twitter

Uttalelsene er problematiske fordi politiet også er dem som skal ta imot ofre for voldtekter i etterkant av overgrepet. Om budskapet de rykker ut med i forkant av arrangementer hvor de vet at voldtektsrisikoen er høy (ungdom + fest), er «tips» til den utsatte gruppa om hvordan man burde te seg, så har man ikke forstått omfanget av problemet.

Et sånt type tips fører antakelig bare til én ting og det er den ekstra tunge følelsen man får når man tropper opp på politistasjonen uten sykkelbukse og med hodepine fra gårsdagens fest. Om man i det hele tatt kommer så langt, for i bakhodet lurer du på: «Var det egentlig min skyld også?» De fleste anmelder ikke.

I bakhodet lurer du på: Var det egentlig min skyld også?

Rettssystemet vårt funker ikke på denne måten i andre sammenliknbare situasjoner hvor det finnes en gjerningsmann (eller flere), og offeret er et menneske. Her er det kanskje viktig å understreke at mennesker aldri har vært, eller kommer til å bli, ting og gjenstander. Jeg er en kvinne, ikke et hus. Tenk dette var reaksjonen om du ble utsatt for blind vold:

«Du ble slått ned på åpen gate av to menn du kom i snakk med sier du? Men hadde du drukket? Hva hadde du på deg? Gikk du alene? Hadde du ikke sykkelhjelm på deg? Hvorfor ikke det? Hvor mange menn har du snakket med før egentlig? Du burde vel kanskje ha tenkt på det der før du gikk ut i verden og levde».

Samfunnsplikt

Om mastergradsstudent Torjus synes at vi roper, så kan det være flere årsaker til det. Kanskje er han ikke vant til å forholde seg til at kvinner snakker, ikke vet jeg, men det kan også være fordi vi er nødt til å gjenta oss selv hele tida.

Hvert eneste år, rundt russetida, er det «same procedure as last year». Likevel blir lite faktisk gjort for å gå inn i skolene og gjøre effektive og forebyggende tiltak blant den største gruppa som både utøver og blir utsatt for voldtekt.

Hvert eneste år, rundt russetida, er det «same procedure as last year». Likevel blir lite faktisk gjort for å gå inn i skolene og gjøre effektive og forebyggende tiltak blant den største gruppa som både utøver og blir utsatt for voldtekt (unge under 25 år). Nei, jeg snakker ikke om å dele ut gratis kondomer og sykkelbukser, jeg snakker om å lære ungdom om samtykke. Behovet de unge har for å lære og snakke om kjønn, makt og ansvar i seksuelle relasjoner. Nei er nei og ja betyr ja.

Siden det ikke gjøres nok i skolene, så da må vi, feministene, gjøre det i avisene, på nett og på tv.

Det gjør vi også fordi det dessverre aldri har vært sånn at «råtne egg» forsvinner av seg selv bare man lukker øya for dem. De stinker fortsatt like mye. Noen ganger må vi også slenge dem i fleisen på folk hvis jobb er å ta seg av dem i utgangspunktet. Det er ikke hysteri, det er vår fordømte samfunnsplikt.

Hør debatten om hysterisk feminisme i Ytring på P2: NRK Radio - Ytring