Denne kronikken er den tredje i en serie om kvinners opplevde sosiale og kommersielle press. Les mer om serien i faktaboksen til høyre.
Det er sommer og høytid for kroppspress i mediene. 57 prosent av kvinnene gruer seg til å vise frem kroppen sin, 71 prosent av mennene gruer seg ikke, skrev Dagbladet på sin forside forrige uke.
Problemet virker kanskje overdimensjonert for en del menn. Hvorfor skal feminister stadig dra frem eksempler på alt det som er feil? Noen vil til og med kalle det klaging: «Istedenfor å bruke så mye tid på å klage over at man aldri kan bli som idolene sine, kunne man jo faktisk forbedret kroppen. Eller bare være litt mer som menn» skrev en ung mann til meg.
Er det klaging å peke på skjevheter i samfunnet? Er det spesielt kvinnelig å klage? Hva er i så fall spesielt mannlig?
Når folk spør meg hvorfor menn ikke uttrykker den samme bekymringen over press i samfunnet, hvorfor de ikke «klager» like mye, så lurer jeg først og fremst på når mine kronikker går fra saklig debatt til klaging. Er det når jeg signerer teksten med mitt kvinnenavn?
Eller er det fordi jeg snakker om følelser og menn ikke gjør det?
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Ikke rart menn vegrer seg
Mellommenneskelighet krever en styrke og emosjonell innsikt som tradisjonelt har vært tilskrevet kvinner. Veldig ofte har disse personlighetstrekkene, enten de er sosialt opplært eller ikke, blitt undervurdert og avskrevet som mindre viktige enn den «kunsten» det er å gi blaffen.
Når kvinner peker på problemer ved de strukturelle skjevhetene i samfunnet er vi sutrete eller klagete, ord med negativ klang. Kanskje er det fordi det å være følsom fortsatt blir forbundet med det feminine, og alt det negative det innebærer. For det er som Madonna synger det: «Cause you think being a girl is degrading».
Da er det ikke så rart at en del menn vegrer seg for å uttale seg om følelser. For mange blir det sett på som en degradering av sitt eget kjønn. Ingenting er flauere enn en følsom mann, skal vi tro deler av det offentlige Norge. I finansmeglerhusene er det «litt rart» å tilbringe tid med sine egne barn, investor Jan Haudemann-Andersen skryter til og med av å være selverklært mannssjåvinist.
«Sutrete småbarnsfedre»
Distanseringen fra de feminine verdiene skjer stadig vekk, på tross av at det ikke er de feminine verdiene som dreper, misbruker og voldtar i verden. Så hvorfor «klager» ikke menn mer på sine egne trange kjønnsroller?
Mange ser ut til å tviholde på den stereotype fremstillingen av sitt eget kjønn. Kanskje er det fordi samfunnet rundt oss opprettholder forestillingen om hva en «ekte» mann skal være? «En mannsrolle i endring trenger positive forbilder, ikke sutrete småbarnsfedre», skrev journalist Mimir Kristjansson i Dagbladet i høst.
Og kanskje er det nettopp derfor at de samme mennene, disse såkalt «ekte» mennene, ikke sier et pip når retten til å bli kjent med sine egne barn, fedrekvoten, står i fare for å bli innskrenket. I mine øyne er det dette som er «litt rart».
Når kvinners erfaring og stemmer blir hørt og brakt frem i lyset så utfordrer de det gjeldende patriarkalske systemet som vårt samfunn baserer seg på, akkurat som uttrykk for menns følelser gjør det samme.
En del offentlige stemmer i dette landet bedriver en kollektiv latterliggjøring av den følsomme mannen og den meningsbærende kvinnen. Da er det kanskje ikke så rart at de stemmene som bringer kvinners erfaring og menns følelser frem i lyset blir sett på som noe unødvendig, flaut og/eller spesielt radikalt.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Twitter.
Blir ikke bedre av å bare tenke
Om noen mener at jeg klager fordi jeg påpeker strukturelle skjevheter så har de i beste fall misforstått. Vi får ikke en bedre fremtid bare ved å tenke på den. Det er ingenting i vår historie som tilsier at frigjøring har skjedd ved tankeoverføring.
Jeg skriver ikke historier om undertrykkelse fordi jeg personlig har et slags romantisk forhold til sutring eller et masochistisk forhold til netthatet i kommentarfeltet. Heller ikke fordi jeg selv har problematiske opplevelser som jeg har behov for å uttrykke. Jeg kommenterer det som er skjevt fordi det er den eneste måten vi i fellesskap, kan komme oss gjennom den undertrykkelsen som kollektivt skader oss. Det er den eneste måten å frigjøre oss på.
En bratt motbakke
Feminismens ultimate mål er selvutslettelse, men veien dit er ikke akkurat brolagt med kyss, klapp og klem. Hverken for kvinne eller mann. Den er en bratt motbakke med steiner som vi må tåle å rulle over kneika.
Uten en kritisk, feminin stemme, eller bare en feminin stemme som sådan, finnes det ingen mulighet for diskusjon, mangfold, kreativitet eller forandring. Og det er viktig at alle kjønn er bærere av denne stemmen.
Når vi rensker språket for ord og følelser om det som gjør vondt, da gir vi også mer plass til å la det vonde vokse. Så når noen spør meg hvorfor kvinner ikke bare kan være litt mer som menn, så vil jeg respondere ved å spørre tilbake: Hvorfor kan ikke menn bare være litt mer som kvinner?
