«Du har ikke harebikkja lenger» sa han lett i forbifarta over svartkjelen som dinglet i knitrende tyriflammer. Losen, som knapt kunne høres i det fjerne, bar bud om at de hadde tid til et kaffe-kok og vel så det. «Nei», kom svaret etter at en ny kubbe var lagt på. «Hun ble gammel og stiv. Jeg klarer ikke dyrlegen», sier han forsiktig. Øynene var lett blanke da han fortsatte: «Jeg tar bikkja med ut i skogen for en prat. Klapper henne og sier takk for fine turer, før jeg finner anledningen til å plassere haglladningen før hu skjønner at det skjer.»
Grusomt, sier du? Ufølsomt? Dyreplageri? Tja, psykologer som hevder at «gutter må løftes opp til å få kontakt med sine egne følelser», som om de er en underlegen art som trenger å utvikle seg til et høyere nivå for å være verdt noe, mener kanskje det. Jeg synes jeg hører dem ytre seg om forenklet maskulin voldsforherligelse.
Hva er det vi holder på med? Vi tråkker på unge gutter hver dag i måten vi omtaler dem på. De er skoletapere, de mangler kontakt med sine følelser, de er dårlige til å uttrykke seg og så videre.
Ikke hør på dem! Gutter og menn føler minst like mye som jenter og kvinner. Vi har kontakt med våre følelser minst like godt som kvinner også. Selv om vi ikke uttrykker følelsene med ord, betyr ikke det at vi ikke har noen følelser, eller at vår måte å bearbeide dem på er feil.
Vi uttrykker og lever følelser på en annen måte. Slutt å fremstille det som mindreverdig. Vi kan sitte stille – eller rope og heie – foran TV-en eller iPaden, dele en flaske eller slite oss opp lia uten å si et ord sammen med en god kamerat, mens følelsene tumler rundt i kroppen. De bearbeides av stillheten, noen ord i kvarteret om helt andre ting enn følelser.
Vi går hver til vårt noen timer senere, etter å ha bearbeidet mange følelser uten å ha sagt et ord om dem. Vi kan bli illsinte når vi egentlig er lei oss, men det går over. Så lenge vi slipper å snakke for mye om det. Det er helt greit å bli sint, men ikke greit å ta det ut over andre.
Vi kan også sette oss sammen, de åtte-ti gutta som opplevde noe ekstremt, for å dele frykten, kritikken, selvbebreidelsene og mye mer. Ofte korte setninger og få ord, på en måte som løfter tonn av skuldrene våre og styrker samholdet enda mer.
Hvis det låser seg, ber vi om at noen utenfra kommer inn i samtalen for å hjelpe oss videre. De som er røffest utenpå, er ofte de som har mest inni seg. De må få lov til det, uten at det psykologiseres til et stort problem.
Harejegerne jeg lyttet til over tyribålet et sted i Telemark den gangen for 45 år siden lærte meg mye følelser. Uten å si mange ord om hva de følte lærte jeg hvor glad de var i sine firbente kamerater, og hvor opptatt de var av at jaktkameraten på fire ben skulle gå ut på en verdig måte uten å føle på nedverdigelse og ydmykelse.
Jeg lærte at kjærlighet kunne uttrykkes på mange andre måter enn med ord. Jeg lærte at voksne barske menn føler masse uten å sette mange ord på det, at ordknapphet og handlinger kan uttrykke følelser langt sterkere enn ord. Jeg lærte at omtanke handler om å stille krav til seg selv først, også når det føles vondt.
Kjære gutter: Ikke hør på dem som sier at det er noe galt med deg fordi du ikke prater så mye om følelsene dine.
Det er helt greit at du er som du er.
