Den Demokratiske Republikken Kongo er et land på størrelse med Vest-Europa. Det bor nesten 14 ganger så mange mennesker som i Norge der. Hvorfor tror vi landets president prioriterer en sak om to norske, drapsdømte eventyrere?
Ifølge Norads statistikkportal gikk 189,4 millioner norske bistandskroner gikk til DR Kongo i 2012. Det meste har gått til å hjelpe flyktninger og sykehuspasienter i Øst-Kongo.
Slik er fordelingen:
- Multilaterale organisasjoner: 63,2 millioner
- Norske ikke-statlige organisasjoner: 119,2 millioner
- Internasjonale og lokale ikke-statlige organisasjoner: 2,5 millioner kroner
Resten er fordelt mellom offentlig sektor i Norge/andre giverland, samt privat sektor.
Bistandspenger er simpelthen ikke et pressmiddel mot president Joseph Kabila.
Legger vi til at landet mottok svimlende 5.522 millioner dollar i fjor – hvorav 83 prosent er bilateral støtte – sier det seg selv at norske aktørers argumentasjon om å true DR Kongo med kutt i bistandsmidler for å for å løse saken faller på steingrunn. Norge er ikke engang på topp-ti listen over givere.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Kabilas problemer
Fortsetter vi med å ta en titt på noen av hovedutfordringene til president Laurent Kabila er dette kortversjonen:
- Opprørsgruppen M23 som har kontroll over deler av den østlige delen av landet. Dette er en opprørsgruppe med bakgrunn i opprøret tidligere ledet av Laurent Nkunda som de to nordmennene har hyllet.
- Kabila har problemer med de stadige regionale maktspill i forhold til presidentene i Rwanda og Uganda.
- Regjeringshæren har ikke kontroll over store deler av det østlige Kongo, og det er heller ikke en fungerende statsadministrasjon.
- Etter valget i fjor står Kabila svakt politisk. Han sitter fortsatt ved makten fordi opposisjonen ikke klarer å samle seg.
- En befolkning hvor 60 prosent lever under fattigdomsgrensen.
- Over to millioner er internt fordrevne.
Moland og French – som er forsidestoff i Norge – fastsetter ganske enkelt ikke dagens agenda for politikerne i Kongo på samme måte som her.
Kolonitidens arv
Misjonærer, forretningsmenn og eventyrere – de har alle profittert på sin måte, det er en historie som går tilbake til kolonitiden. Som journalist Tomm Kristiansen skriver i sin kronikk på NRK Ytring: «Guttene som krenket Kongo»: «Kongo har sett menn som Moland og French før. Deres tragedie har vært at de har liknet litt for meget på de arrogante hvite menn som opp gjennom tidene har herjet i bushen og hatt Kongo som lekegrind.»
Dette har nok Kristiansen rett i.
Saken om Joshua French og Tjostolv Moland har vekket sterke følelser og mye engasjement her til lands. Men vi skal ikke glemme at det også har gjort det i Kongo. For mange her hjemme handler det om «våre landsmenn».
I Kongo handler det om akkurat det samme: deres landsmann. Og han ble, udiskutabelt, drept. De har hatt en rettssak, vi mener det er en farse. Vår harselering med det som skjedde kan, som Kristiansen påpeker, trigge vonde minner fra en historie som fremdeles er svært levende i landet.
LES OGSÅ: Intervju med Joshua French
Kommentarfeltene fråder
Det er over fire år siden Abedi Kasongo ble drept på landeveien. Like lenge har nordmennene sittet fengslet under svært tøffe forhold – dømt for drap og spionasje. Når meldingen om at Moland var funnet død på cellen kom, har mediene flommet av saker. Meningsbærerne er mange. Kommentarfeltene fråder.
Forfatter av boken «Et mord i Kongo» Morten A. Strøksnes skriver følgende i Stavanger Aftenblad: «UD kunne ha gitt kongoleserne en klar forståelse av alternativene. Spørsmålet ville vært: Ønsker dere 630 millioner kroner, eller er det viktigere for dere å beholde to nordmenn i fengsel?»
Strøksnes skriver videre: «Ingen med en viss kjennskap til kongolesiske forhold tviler på hva svaret ville blitt. Ville ikke dette vært uforsvarlig moralsk sett? Jo, men slikt foregår hele tiden.»
Argumentet med at slikt «foregår hele tiden» er et ikke-argument. Her må man holde kortene fra hverandre. Skulle dette vært førende for norsk politikk og norske politikeres verktøy for å håndtere nordmenns problemer i utlandet ville det ført til kaos. Det holder ikke. Vi er alle ansvarlige for valg vi tar i våre liv – uansett utfall.
Konsekvensene rettferdiggjør ikke moralsk sett uforsvarlige metoder. Norsk avskriving av gammel gjeld og bistand til private organisasjoner gjør ikke inntrykk på den politiske ledelsen – selv om Strøksnes tror det.
Umulig situasjon
Ikke under noen omstendigheter er det grunn til å forsvare den juridiske prosessen mot Moland og French, bare for å understreke det.
Det som har skjedd er dypt tragisk. Tjostolv Moland har mistet livet og det er vanskelig å ikke ha den dypeste medfølelse med Joshua French som sitter alene igjen. Men vi skal ikke glemme at saken har flere ofre, flere sønderrevede liv. Abedi Kasongo, drapsofferet, har forsvunnet fra spaltene. La oss huske at det er pårørende også i Kongo.
Men la det være klart: Den norske stat er ikke ansvarlig for å løse alle problemer nordmenn i utlandet kommer opp i. Den norske stat skal heller ikke nødvendigvis sette diplomatiske forbindelser i fare for å redde nordmenn i nød. Og i dette tilfellet bør det heller ikke argumenteres på en måte hvis konsekvens er at frivillige organisasjoner mister sin støtte fordi bistandspenger skal brukes som et pressmiddel for å løse den umulige situasjonen to nordmenn har havnet i.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Humanitære grunner
Utenriksminister Espen Barth Eide har den utakknemlige jobben med å svare, forklare og forsvare. Han har gjort en god jobb i en situasjon hvor mange har mistet av syne hvilken kontekst denne historien har utspilt seg i.
Det beste argumentet for å få French hjem til Norge er humanitære grunner. Dette må legges frem med tyngde, noe som også gjøres. Men vel så viktig er det å vise respekt for Kongo, dette gjelder også for dem som kjemper en kamp for å få French hjem til Norge. Trusler og retorikk om bistandskutt vil bare forsterke inntrykket av europeisk historieløshet og arroganse.
Kronikken er også publisert i Bistandsaktuelt.
