23. juni ble tolv gutter og deres fotballtrener fanget i en grotte i Chiang Rai-provinsen nord i Thailand. De første dagene var intense. Lever de i det hele tatt?
Myndigheter og fagpersonell var raskt på pletten med å rekognosere, analysere og igangsette en mulig redningsaksjon. Innsatsen var formidabel, profesjonell og altruistisk.
En hel verden tilbød sin hjelp, alt fra Kongen av Thailand, til fremmede nasjonalstater og enkeltpersoner som Tesla-gründer Elon Musk.
Og heldigvis ble det en lykkelig slutt.
Opp i alt dette sitter jeg igjen med en bismak. Etter en fotballøkt dro tolv gutter og deres trener inn i en grotte som ofte blir oversvømt i regnsesongen, og de ble fanget da været snudde.
Tusen personer var involvert i redningsaksjonen og det ble brukt enorme summer på å få fotballaget ut.
Hvorfor tilbød nasjoner, fattige som rike, å hjelpe tretten personer som frivillig utforsket en farlig grotte?
Også Norge tilbød økonomisk bistand til Thailand.
Samtidig er det borgerkrig i Syria, sultkatastrofe i Jemen, opptøyer i Palestina, hetebølge i Canada og flom i Japan.
Alle disse pågående krisene har tatt flerfoldige menneskeliv. De krever materiell og økonomisk bistand, samt profesjonell koordinering. Her kunne de samme aktørene med samme ressurser hjulpet mange flere.
Hendelsen har fått en mediedekning helt ute av proporsjoner, og folk har latt seg rive med. Alle elementer var på plass: Barn i livsfare, risikabelt redningsarbeid, usikkerhet og tidspress. En vellykket Hollywoodfilm kunne knapt vært mer dramatisk.
Men hva gjør at akkurat disse tretten fikk hele verdens oppmerksomhet, når tusenvis av menn, kvinner og barn sliter, sulter og dør andre steder i verden? Hvorfor retter man så stor oppmerksomhet mot en liten gruppe, som frivillig dro på en grottetur.
Den økonomiske og tekniske bistanden burde vært rettet mot andre og mer belastede områder. Situasjoner som krever internasjonal støtte.
Vi ville alle at de tretten skulle overleve.
Hvorfor har ikke den samme entusiasmen, profesjonelle og økonomiske bistanden blitt tilbudt Syria, Jemen, Palestina, Canada og Japan? En bistand som sannsynligvis ville hjulpet og spart flere menneskeliv enn tretten personer i en grotte.
Vi henger oss altfor lett opp i enkeltsaker. Det er enklere å redde tretten ut fra en grotte i nokså fredelige Thailand enn å sende nødhjelp til et krigsherjet Jemen.
Det er prisverdig at så mange ønsket å bidra, men det er en feilprioritering. Vi kunne hjulpet så mange steder hvor behovet er større.
Hvorfor gir vi millioner for å hjelpe tretten stykker, men ikke de samme millionene for å hjelpe tusenvis i nød? Hva gjør at media fokuserer på tolv gutter og én mann i Thailand?
Media, myndigheter og folk flest velger den enkle løsningen. Minste motstands vei.
Guttene fra Thailand trengte ikke norsk økonomisk pengestøtte. Bruk pengene der de virkelig kommer til nytte.
Jeg ønsker folk, media og myndigheter lykke til med prioriteringene sine. Jeg verdsetter å hjelpe der behovet er størst, ikke der det gjør seg best på tv og nett.
Dramaturgien må ikke være som en spenningsfilm fra Hollywood.
Kronikken er oppdatert 12. juli.
Følg NRK Debatt på
