På vei inn i romantikkens og bryllupets høysesong ønsker jeg å rette søkelyset et øyeblikk mot en samfunnsgruppe som får lite spalteplass, nemlig ungkarskvinnen, dette litt klønete og misvisende begrepet på en singel kvinne som ikke nødvendigvis lider noen nød av det.
Hennes mannlige motsvar ungkaren – veletablert og stueren – kjenner vi til gjennom kunst og bøker fra de tidligste sivilisasjoner. Men vi finnes altså vi også. Vi kvinner som har et ambivalent forhold til kjærlighet og frihet. Uten av den grunn å være noen mystisk og iskald «femme fatale», den überseksuelle nådeløse kvinneskikkelsen som velger og vraker menn fra øverste hylle, blottet for følelsesmessige komplikasjoner. Men som heller ikke identifiserer seg med den klassiske «peppermøen». Den ulykkelige, ugifte 30-åringen som nærmest har gått ut på dato.
Singel tretti pluss
Midt mellom «femme fatale» og «peppermøen» finner du henne, den single kvinnen tretti pluss, anno 2014. Hun som vokste opp med disneyprinsesser og ble voksen med «Sex og Singelliv». Jeg er selv i denne kategorien, fylte nettopp 32 år.
Etter flere år med mer eller mindre overlappende forhold har jeg nå vært singel i to og et halvt år. Og det i en alder hvor forventningen om mann og barn er skyhøy.
I ungdomsgjengen min var jeg den første til å ha sex, den første som flyttet hjemmefra, den første som tok et år i utlandet. Nå, derimot, er det bare å innse at jeg har havnet på bakevja. I alle fall i forhold til de samfunnets forventninger om hvor jeg burde være på privatfronten. I denne gjengen er jeg med ett unntak den eneste uten barn og uten unntak den eneste uten partner.
Stilt til veggs
Slik blir man fort en Bridget Jones i middagsselskaper. Og dessverre er det evinnelige maset om hvordan det går på guttefronten uunngåelig. Oppmuntrende og velmenende sitater som «han dukker opp når du minst venter det» «du, singel? Et scoop som deg burde vært plukket opp for lengst» og ikke minst initiativene til blinddates.
Dette er grunnen til at jeg ofte kvier meg for å delta, ikke fordi jeg ikke har lyst til å henge med gode gamle venner og deres kjære, men fordi jeg er lei av å bli stilt til veggs og måtte forsvare min status som om jeg tilhørte en sekt.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Det gamle kjønnsrollemønsteret
Om jeg hadde vært stormende forelsket, kan du banne på at jeg ikke hadde klart å tie stille om det. Så inntil jeg eventuelt selv melder i fra: slutt å spør!
Jada, størst av alt er kjærligheten. Men kjærligheten er ikke bare forbeholdt romantikken.
Jeg får et inntrykk av at det blir vurdert som mislykket og stakkarslig ikke å ha en mann å smykke seg med, fremfor å bli respektert som en selvstendig kvinne. Dette til tross for at mitt sosiale liv og fritid til tider er påfallende mer interessant enn disse parenes som sitter i sofaen og promper.
Så konservative er vi faktisk i ett av verdens mest likestilte land. Det gamle kjønnsrollemønsteret regjerer. Men jeg har personlig vært gjennom nok forhold til å vite at ensom alene er tusen ganger bedre en ensom sammen med noen. Det å tørre å stå i seg selv og takle livet alene uten å lene seg på noen for trygghetens skyld burde utvises større respekt.
LES OGSÅ: «Jenter må skjønne at de ikke trenger å være gjøglere i guttas kule gjeng», av Cathrine Nysæther (25. august)
Prøve og feile
Om jeg ønsket å ha mann, barn, hus og hage kunne jeg hatt det. Men jeg nekter å ta til takke med noen for å slippe å være alene. Jeg vil ikke være en blasert nettdater eller en desperat, verpesjuk dame heller. Og til tross for at de fleste bekjentskaper har valgt den forventede vei, er jeg er heldigvis langt i fra den eneste som ikke har gjort det.
Det er viktig å huske at det å prøve og feile også har en verdi. Du lærer utrolig mye om deg selv og andre ved nettopp å teste ut forskjellige partnere og også bare ved rett og slett å forbli singel uten stadig å jakte på noen.
Å leke seg med sin tiltrekningskraft og kjenne på hvem man potensielt kan få, er nok noe begge kjønn gjør til en viss grad, uansett sivilstatus. Noen mer enn andre. Og som singel kan dette være en kilde til spenning og moro uten konsekvenser.
Ikke førsteprioritet
Jeg er absolutt for at det finnes meningsfylte måter å leve ut sin seksualitet og kjærlighet forbi den heteronormative modellen. Å ha en elsker for eksempel, kan by på intense og altoppslukende opplevelser på siden av det hverdagslige. I slike relasjoner mangler tryggheten og stabiliteten et parforhold har, men til gjengjeld får man leve ut fantasier, uten å måtte forholde seg til oppvasken og de sure sokkene dagen derpå. Du kan leve lenge på en heftig natt med en elsker og kjenne det som befriende å komme hjem til deg selv og ikke barbere leggene på en uke.
Det sagt så ønsker jeg å treffe den såkalte drømmemannen snart. Jeg er lei av blindspor. Men, jeg gidder ikke å ha det som førsteprioritet. Det får komme når det kommer.
Det mangler ikke på menn, bare på mannen med stor M. Jeg har datet menn i alderen 20 til 40 år og kan underskrive på at modenhet ikke har noe med alder å gjøre. Det er fristende å kritisere den moderne mannen. Men jeg er redd det blir å kaste stein i glasshus.
Ministart mot en holdningsendring?
Det var likevel noe helt annet å date i tyveårene uten tanker om fremtiden. Det å skulle lete etter en potensiell barnefar kjennes så voldsomt. Jeg misunner alle som tilfeldigvis endte opp med en de ble stupforelsket i før de hadde tatt stilling til slikt. Samtidig anser jeg oddsene som større for å lykkes med et langt parforhold jo senere det inntreffer. Da er man sikrere på seg selv og vet hva man vil ha og ikke vil ha.
I mellomtiden nyter jeg godene av å være uavhengig og fri.
Jeg håper dette kan være en ministart mot en holdningsendring der vi, fordømte ungkarskvinner også får en naturlig plass og aksept for å ha valgt annerledes, på lik linje med ungkaren, som jeg vil påstå i langt mindre grad blir tynt i sosiale lag.
