Lysende blå skjermer i teatersalongens mørke. Bøyde nakker. Noen sender en melding. Det blinker. Det blinker en gang til. Fingre farer over et lite tastatur. Det hender det durer også, men det er altså bare en telefon. En liten telefon til stor irritasjon.
Skulle jeg bestemt, ville jeg sikkert tenkt akkurat som de gjorde i den skytegale Ville Vesten; Skal du på Saloon (Salong); la skyteren bli igjen utenfor!
Nå vil Nationaltheatret legge forholdene til rette for tvitrere og bloggere. For tvitrere og bloggere som vil sende sine siste oppdateringer om hvor de er, hva de gjør, hva de tenker om det de ser og hvordan de bedømmer det. Og alt dette skal skje mens de sitter og ser på Onkel Vanja, Frøken Julie eller Holocaustmusikalen. Jeg kjenner at jeg ikke liker det.
Morgendagens publikum
Jeg forstår hva teatret tenker. De tenker; Hvordan få morgendagens publikum inn foran billettlukene? Hvordan forynge publikum? Det er teatrets jobb å tenke slik. Og Nationaltheatret er selvsagt ikke det eneste teatret i verden med slike visjoner.
John Haynes er direktør for Washington DCs nye kulturelle storstue, The Tateuchi Center. Et konserthus som også er for musikaler og teater. Han vil ha inn tvitrere og bloggere. Han vil se så mange som mulig av de små lysende skjermene i teatermørket, i konsertsalene.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
På bølgelengde
Det vil si, han ønsker seg små deksler som demper lyset fra telefonene. Akkurat nå kvalitetssikres konserthusets tilgang på gode mobilsignaler. Fire meter høye master rager opp fra taket. Og Haynes vet dessuten at en god nettilgang gjør det lettere for The Tateuchi Center å leie ut lokalene til konferanser på dagtid.
– Vi skal ikke bli det siste store kulturhuset i dette århundret, men det første store i det neste, sier John Haynes til New York Times.
– Vi vil og vi skal være på samme bølgelengde som vårt fremtidige publikum, legger han til.
Tvitrer hvert femte minutt
Så mens andre teatre, konserthus, kinoer, flyselskaper og endatil kirker finner på stadig nye og mer finurlige måter å få folk til å SLÅ AV MOBILEN på, så går altså noen i stikk motsatt retning.
– Vær snill, slå på mobilen din, kan være oppfordringen i The Tateuchi Center eller kanskje også på Nationaltheatret.
For kommunikasjonssjefen der i gården, Ida Margreta Halvorsen, tenker også fremtid. Hun sier til NRK Kulturnytt at teatret vurderer å reservere egne losjer eller rader for bloggere og tvitrere. Hun er opptatt av at de ikke skal forstyrre, men hun ser for seg at teatret kan gjøre avtaler med de beste og nesten profesjonelle bloggerne. De som har «kred» i miljøene sine, og som dermed kan trigge nysgjerrigheten hos nye publikumsgrupper. «Dette er jo mennesker som tvitrer gjerne hvert femte minutt», forklarer Halvorsen til Kulturnytt.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Teaterets egenart
Men er det en god idé? Jeg tenker nei – selv om bloggerne sitter absolutt helt stille på bakerste benk. Selv om de ikke forstyrrer. Jeg tenker nei fordi det som gjør teatret stort, er dets egenart, den helt pussige avtalen du gjør når du kjøper teaterbilletter.
Du betaler penger for å slutte deg sammen i en stor gruppe med ukjente mennesker. Ikke fordi du skal bli kjent med dem, men fordi du skal sette deg ved siden av dem, bak eller foran dem og så være taus. Kanskje le. Kanskje felle en tåre, og absolutt tenke ditt.
LES OGSÅ: Søndagsåpent i teatret?
Med i flokken
Gjerne 500 mennesker i en sal. 500 par øyne som følger de samme bevegelsene på scenen. 500 par ører som hører det samme. Konsentrerte ved siden av konsentrerte. Så sitter man der og er med i flokken. Og det er ofte en skikkelig fin opplevelse. Inntil det lyser i et fang ved siden av deg. Inntil du ser en nakke bøye seg for å sjekke innkomne SMS-er.
En ting er at man kan bli en smule irritert når det skjer, men en helt annen ting er å gjøre bruddet i konsentrasjonen til en ny måte å gå i teatret på. Så kanskje teatret bør ha selvtillit nok til fortsatt å være det fellesrommet som skiller seg ut?
