Hopp til innhold
Kronikk

Meg og mine venner

Hvorfor blir kompisene mine kriminelle?

Illustrasjonsfoto

De fleste tenker at løpet er kjørt fordi de har et rulleblad og en kriminell fortid. Av fremmede på gata blir de dømt og møtt med nedverdigende blikk. Da er det jo ikke rart at de leter etter fellesskap i negative miljøer, skriver kronikkforfatteren. (Illustrasjonsbilde)

Foto: Sara Johannessen / NTB scanpix

Jeg er en gutt med innvandrerbakgrunn og jeg er ikke kriminell. Men det er vennene mine.

Det kommer stadig nyhetsoppslag om ungdommer i Oslo, som er involvert i knivstikking, ran og slåsskamper. Jeg leser om hvordan vennene mine og foreldrene deres blir framstilt i media. Det gjør meg trist. Jeg ser at mange skriver i kommentarfeltet «send dem tilbake til hjemlandet deres».

Hvilket hjemland tenker de på? Disse gutta er født og oppvokst i Oslo Øst. De kjenner ikke til noe annet land enn det landet som de er født i.

Jeg ville ikke bli en kjenning av politiet. Jeg vil bli fotballspiller eller ingeniør.

Stoppet av politiet

Kompisene mine hører stadig vekk at de er farlige bare fordi de går kledd og snakker på en bestemt måte, og at de er fra et område som er belastet med mye kriminalitet og fattigdom.

De blir mistenkt av politiet. De har større sjanse for å bli stoppet på gata enn etnisk norsk ungdom. Gutta føler seg kriminalisert og mistenkeliggjort av samfunnet.

Jeg skjønner 100 prosent at de ikke forteller noe til politiet. De føler seg trua av dem som skal beskytte folk.

De fleste tenker at løpet er kjørt, fordi de har et rulleblad og en kriminell fortid. Men også av fremmede på gata blir de dømt og møtt med nedverdigende blikk.

Da er det jo ikke rart at de leter så desperat etter tilhørighet og fellesskap i negative miljøer.

De fleste tenker at løpet er kjørt.

Alt handler om rykte

Mange av kompisene mine som havner i dårlige miljøer søker bekjentskap og fellesskap. Ofte kjenner de noen som allerede er i miljøet. Det kan være en god barndomsvenn, en slektning eller en kompis man kanskje ser opp til. Når man ser opp til noen så prøver man jo å bli lik dem.

De har vokst opp med eller lært den mentaliteten som sier at narkotikasalg, ran, tyveri, vold og annen type kriminalitet er den eneste måten å tjene lommepenger på.

Mange er oppvokst i fattigdom. De har ikke alltid råd til de kule skoene eller den nyeste mobilen. Alt handler om rykte, om hvem som er de kule gutta, de sterkeste gutta. Det er det som teller.

Gutta ser på kriminalitet som en utvei. En utvei som oftest ikke ender godt.

De trenger noen

Ofte handler det ikke om at de ikke har andre muligheter. Men at de føler at de ikke mestrer noe og presterer dårlig på skolen. De har behov for for penger og økonomisk stabilitet, for tilhørighet og fellesskap.

Gjengene kan gi dem den tilhørigheten og fellesskapet som de søker etter og trenger. Ved å bli med i en kriminell gjeng, blir man med i et fellesskap, som danner en tilhørighet til akkurat denne gjengen.

Gutta ser på kriminalitet som en utvei. En utvei som oftest ikke ender godt.

Men disse gutta er helt vanlige gutter, som alle andre. De har behov for omsorg, kjærlighet, trygghet, og for å ha et godt liv når de vokser opp. Når ikke noe av dette er på plass, søker de det andre steder. Det er kanskje ikke det lureste, men jeg forstår hvorfor de er i den situasjonen de er i.

Uten at jeg forsvarer at de bryter loven.

Hvorfor er ikke jeg som dem?

Hvorfor er ikke jeg kriminell, som vennene mine? Det som har holdt meg unna kriminaliteten, er at jeg gjør det godt på skolen og har gode karakter. Til tross for vennene mine.

Jeg er med på organisert idrett, selv om det er en økonomisk belastning for foreldrene mine. Jeg har en mor som snakker godt norsk, og har gått på skole her.

I en periode ble jeg en bråkmaker på skolen. Jeg begynte å få dårlige karakterer og mange anmerkninger. Men jeg tok et valg. Jeg brøt med det kriminelle løpet.

Jeg tar heller en husarrest enn å se skuffelsen i ansiktet til foreldrene mine.

Jeg har et helt liv foran meg. Jeg ville ikke bli en kjenning av politiet. Jeg vil bli fotballspiller eller IT-ingeniør. Lager du bråk, har det innflytelse over framtida di.

Jeg sier til kompisene: vil dere sitte i en knøttliten leilighet når dere blir voksne og tigge andre om penger?

«En innvandrer som lager faenskap»

Mange av mine venner leser om seg selv i media og måten de blir omtalt på, som en innvandrer som har kommet til Norge for å lage faenskap. Men de som sier det, glemmer at disse guttene er like norske som dem. Enten man liker det eller ei.

Disse guttene har bare hatt en vanskelig barndom. De lever fortsatt vanskelig liv.

Jeg tar heller en husarrest enn å se skuffelsen i ansiktet til foreldrene mine.

Jeg håper vi treffer voksne som kan tenke utenfor boksen, som har evnen til å sette seg inn i situasjonen til mine kompiser.

Det er så mye mer bak den kriminelle handlingen. Hvis voksne hadde tatt seg tid til å snakke med disse gutta på en ordentlig måte, så tror jeg de hadde fått en del svar på hvorfor de havnet så langt inn i det kriminelle miljøet.

Da tror jeg at folk kan forstå hvorfor de oppfører seg sånn som de gjør.

«Foreldre som ikke bryr seg»

Jeg leser om hvordan man snakker om foreldrene til kompisene mine som kunnskapsløse og uinteressert i problemene til barna sine.

Jeg skulle ønske at folk visste hvor mye de har gjort for barna sine. Hvor mange ganger de har kontaktet enten barnevernet eller politiet, uten å få hjelp.

Jeg hører når de ringer moren min og spør om råd fordi de ikke vet om andre å få råd fra. Jeg husker hvor mange ganger gutta mine har fortalt meg at deres mor har kontaktet politiet, men at politiet har sagt til henne: «kontakt oss når det skjer noe».

Vel, hun kontakter ikke politiet når gutten hennes har gjort noe. Da er det noen andre som anmelder. Og da kommer politiet på banen.

Alt handler om hvem som er de kule gutta, de sterkeste gutta.

Men er det ikke litt sent? Hvorfor hører man ikke på når foreldrene er frustrerte og trenger hjelp i en tidlig fase? Hvor er barnevernet når foreldrene er bekymret?

Når foreldrene får beskjed om at de for strenge med barna sine og at barna bør ha litt mer frihet?

Jeg er ikke imot at gutta skal ha sin frihet, men det gjør meg vondt når foreldrene som har kjempet for sine barn blir omtalt i media som «foreldre som ikke bryr seg om barna sine». I kommentarfeltene sier folk at «nå må foreldrene på banen»!

Vel, foreldrene har vært på banen lenge nok. Men de føler seg ikke hørt.

Gi kompisene mine et sted å være

Politikerne burde satse mer på ungdommen.

Vi har en ungdomskafé der jeg bor. Det er like mange ansatte som ungdommer som deltar på den såkalte ungdomskafeen.

I januar var det skremmende mange knivstikkinger. Likevel var ungdomskafeen nesten tom. Det har sviktet når det er 30 ungdommer som henger på senteret og ikke på kafeen. Politikerne burde bruke pengene på å skape et fritidstilbud som faktisk fungerer og som er attraktivt for gutta.

Det hele henger sammen. Når ungdommen mangler fritidstilbud har de lettere for å bli mer påvirket av folk i dårlige miljøer. Noe som igjen gjør at de presterer dårligere på skolen.

Alle muligheten jeg har fått, gjør at jeg ikke tiltrekkes av dårlige miljøer. Jeg er takknemlig for alt jeg har fått.

Jeg skulle bare ønske at mine kompiser også hadde fått det samme.

Ytring-redaksjonen kjenner kronikkforfatterens identitet.