Med ljåen på strupen

Årets jordbruksoppgjør er en skikkelig kattepine for alle parter. Det er ikke bare bøndene mot staten. Konfliktlinjene er mer komplekse enn som så. Regnestykkene er ekstra krevende og alle parter har mye å tape. Forventningsbuen er spent til bristepunktet i det staten og bøndene nå setter seg til forhandlingsbordet.

Et normalt oppgjør ville vært en krangel om mellom 1 milliard og 2 milliarder kroner. Krig, usikkerhet og prisgalopp gjør at det er helt andre beløp det er snakk om.

Bøndenes organisasjoner krever 11,5 milliarder kroner. Staten tilbyr rekordhøye 10,15 milliarder kroner med sin regnemåte.

Direkte sammenlignbart skiller det litt under 3 milliarder kroner.

Et så høyt utgangspunkt tvinger bøndene til forhandlingsbordet, men betyr nok også at staten ikke har særlig mye mer å gå på.

Alle pengene som skal til for å «bare» dekke ekstraordinære kostnader til gjødsel, kraftfor, drivstoff og strøm bidrar ikke til begeistring eller merinntekt. Det tas som en selvfølge. Hele 8 milliarder av de 11,5 milliardene bøndene krever går til å dekke kostnader. 8 milliarder for å komme til 0. Det er ekstremt. 2,4 milliarder går til å betale regningen for 2021 og 2022, som egentlig ikke er en del av oppgjøret for 2023.

Krav om å tette gap

Det vanskeligste regnestykket er et gammelt krav, med fornyet makt bak. Bøndene vil ikke bare minke, men tette igjen inntektsgapet mellom bøndene og andre grupper i samfunnet.

Inntektsgapets størrelse og hva man skal sammenlignes med vil bli mer nøytralt og forskningsmessig definert av et utvalg som legger frem en rapport til sommeren. Lenge etter vårens oppgjør. Egentlig kan man si at bøndene krever en fjerdedel av X.

Bøndene krever 100.000 kroner for å tette gapet til andre grupper. Staten tilbyr 30.000 kroner. I større økning enn lærere, sykepleiere, industriarbeidere og andre som også krever mer.

Bøndene møter forståelse for økte kostnader, men avstanden er stor når det gjelder den politiske viktigste kampen for bøndene.

Det er her striden kommer til å stå.

Diskusjonen om å tette gapet handler selvsagt om penger. Den handler også om berettigelse, situasjonsforståelse og at næringen vil bli sett.

Staten gjør noe forhandlingsstrategisk lurt ved å starte arbeidet med å tette gapet allerede for 21/22. Når inneværende år plutselig er en del av oppgjøret, benytter staten seg av den uvanlige muligheten til å kjøpe seg både goodwill og tid.

I partiprogrammet lover ikke Senterpartiet å tette dette gapet. I valgkampen sa Vedum at det skulle skje i løpet av fire til seks år, altså ingen garanti for at det skulle skje før neste stortingsvalg. Ap skriver «redusere gapet». I regjeringsplattformen er løftet å «legge frem en forpliktende og tidfestet plan for å tette» inntektsgapet. Planen kommer senere.

Politisk har dette altså vært en stri kamp for bøndene. Bordet fanger. Å tette gapet på fire år er en forventning. Gjør man det overoppfyller man ikke, det tas for gitt. Leveres det ikke, forsterkes hele opprøret.

Hvis medlemmene opplever at leder Bjørn Gimming ikke leverer, øker presset på ham, for eksempel gjennom den kanalen Bondeopprøret er.

Utgangspunktet for de neste årene blir da at alle har noe å tape, mens gevinsten av å bruke alle pengene er mindre åpenbar.

Dette leder til en annen kompliserende faktor ved årets oppgjør:

Alle rundt bordet i krevende krysspress

I år er forventningene unormalt høye og presset på forhandlerne spesielt stor. For å forstå det, må vi se på hvilket landskap partene befinner seg i. Normalt er det spenningen mellom staten og bøndene som er interessante. I år er det mange parter som sitter med ljåen mot strupen. Det påvirker forhandlernes handlingsrom.

Bøndenes organisasjoner kjemper for medlemmene og skal levere til en arg medlemsmasse som har lite å gå på. Samtidig utfordres også organisasjons-toppene av Bondeopprøret som har vokst seg stort og mektig «nedenfra» på Facebook og med definisjonsmakt langt inn i rikspressen og det politiske miljø. Leverer ikke organisasjonene, blir de tatt på det.

Ute i norske bygder har man alltid hatt en viss spenning mellom storbønder og småbønder. Måten de driver gårdene på, muligheten for stordrift og økt lønnsomhet har gitt dem ulike interesser.

I år er det flere enn to grupper med ulike interesser når det skal kjempes om penger. Noen har store bruk, andre har små. Noen har mye gjeld, særlig unge. Andre har mindre gjeld, men kanskje større etterslep på investeringer og modernisering. De som driver med sau, korn og ammekyr sakker akterut i inntjening. Men saueholdet er sårbart for overproduksjon, kornbønder er ekstra utsatt for akutt kostnadsvekst. Mange storfe-bønder sliter med å omlegge driften fra bås til løsdrift.

Så hvem trenger ekstra økonomisk hjelp mest?

Før kunne Sp si de var på lag med bøndene. Nå blir nesten oppfølgingsspørsmålet «Hvem av dem?»

Og apropos regjeringspartiet som sliter mest. Det blir tøft for team Trygve.

Finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) må i større grad enn landbruksminister Sandra Borch (Sp) ta hensyn til rentespøkelset. Ap er i mindre grad enn Sp direkte sårbare for opprør innenfra og utenfra i denne enkeltsaken, har Ap rett og slett mindre penger å tilby, hvis dette spisser seg til i regjeringskonferanse?

Samtidig kan bøndene true mindretallsregjeringen med brudd og sende saken til SV i Stortinget.

Sp har allerede falt fra over 20 til under 10 prosent oppslutning på litt over ett år. Nå må Vedum bevise for bøndene at regjeringsskiftet har noe å si. Hvor store Sp er på målingene, om lokale helter slutter rekkene i partiet ett år før lokalvalget avgjøres de neste ukene. Jordbruksoppgjøret, kommuneøkonomien og revidert nasjonal budsjett er viktige for Sps husfred ved inngangen til sommerferien.

Årets jordbruksoppgjør er en hodepine for mange parter. Derfor virker regjeringen forberedt på å betale seg ut av det. Det er har også sin pris. Spesielt hvis bøndene må bale med økt rente.