«Varg skal ikkje ha ein privat eigar. Varg er ikkje ein business. Vi går ikkje ut på bana for å spele om pengar. Vi går ut på bana for å kjempe for en viss type verdier, verdier som handler om samhold, fellesskap ….»
Slik svarer Espen, daglig leder i Varg når Nagelsmidt sier selskapet hennes vil kjøpe klubben og gjøre den om til et aksjeselskap.
Det er første episode av sesong 2 i «Heimebane». Varg er som alle norske idrettsklubber en medlemsforening, en klubb eid av medlemmene. Norges idrettsforbund (NIF) godtar nemlig ikke aksjeselskap som medlemmer. Men til Norges Fotballforbunds ting denne helgen ber forbundsstyret om støtte til en søknad om at NIF tillater AS i fotballen.
Da vil aksjeeiere kunne kjøpe fotballklubbene, slik Nagelsmidt ønsker. Problemstillingen i Heimebane er dermed høyaktuell.
Varg er i økonomiske problemer, og Nagelsmidt latterliggjør Espens «verdier fra hytteboka» mens hun reiser seg og viser at møtet er over. Hva hjelper det med slike verdier når klubben kan gå konkurs?
Delingsmodell
Hvordan det ender i Heimebane vet vi ikke ennå, men situasjonen var den samme i Molde Fotballklubb i 1992 da Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten kom til unnsetning. Heller ikke de kunne kjøpe klubben, men sammen med klubben skapte de «dualmodellen», en modell der klubben leier ut sine kommersielle verdier til et samarbeidende AS, som i praksis betaler idrettsforeningens elitesatsing.
I denne modellen er det er foreningen, ikke selskapet, som er medlem i fotballforbundet og har lisens til å konkurrere. Spillere og trenere må være medlemmer i foreningen og motta sin lønn fra denne, ikke fra selskapet.
Aksjeselskapets innflytelse i klubben går via pengene, men hvis aksjeselskapet får økonomiske problemer kan klubben si opp avtalen og fortsette på egen hånd. Slik Brann gjorde i 2003. Foreningen har altså siste ord.
Blandede erfaringer
Dette er ikke bra nok for alle. Mange har klaget på at dualmodellen krever to styrer og to regnskaper, og at selskapet ikke får påvirke det sportslige. Det siste skjer nok likevel, men de som investerer vil ha full kontroll, sies det. Dualmodellen er for tungvint.
Selv om noen klubber, som Molde og Stabæk lenge har levd lykkelig med dualmodellen, har andre, som Start og Viking, har hatt mye uro.
Samtidig har Rosenborg alltid bare vært en idrettsforening, mens Brann ikke ser ut til å ha tapt på å gå tilbake til foreningsmodellen. Hvorfor skal de stemme for AS?
Det er altså flere modeller som virker, men felles for dem er at de involverte partene må kunne samarbeide. For å vinne fotballkamper er det krav til innsats, gode relasjoner og godt samarbeid.
Det samme bør gjelde utenfor banen.
Aksjeselskap løser ikke problemene
Det finnes ikke vitenskapelig grunnlag for å påstå noen nær sammenheng mellom de modellene som klubbene bruker og suksess. Danske Brøndby var den andre europeiske klubben som ble børsnotert. Det skjedde i 1987.
Visst tiltrakk den seg kapital, men fem år senere var gjelden på 400 millioner danske kroner. Brøndby unngikk konkurs som ved et mirakel, og det gjentok seg i 2010. Danskene tillot selskaper før Norge tillot profesjonell fotball (1991), men det er ikke lett å se at dansk fotball har utviklet seg så mye bedre enn den norske, verken når det gjelder publikumsoppslutning, økonomisk stabilitet eller resultater i Europa.
Mens Rosenborg ble fanebærer for Skandinavisk fotball – uten aksjeeiere.
I 2013 var 60 prosent av de 237 klubbene som deltok i UEFAs turneringer aksjeselskaper. Men noen av disse, som de svenske og tyske, krever at klubben selv kontrollerer flertallet av aksjene. Senest i fjor stemte de tyske klubbene for å beholde denne såkalte 50+1 regelen. Ingen trekker folk til tribunene som tyskerne, noe som tyder på at klubbkontroll ikke er så ille.
Lite populær forsøksordning
Nå foreslår altså NFFs styre at norske klubber skal kunne bli AS, at de skal kunne selges og kjøpes.
Det ber om forlengelse av en fireårig prøveordning som ingen klubber har benyttet seg av.
Kanskje ikke så rart. Det er vanskelig å se for seg at investorer vil være interessert i å kjøpe fotballklubb på prøve. En allerede usikker investering blir enda mer risikabel dersom reglene kan bli endret om fire år.
Det betyr i realiteten at tinget må velge om medlemmene skal beholde eller oppgi kontrollen over klubbene.
Forbundsstyret i NFF erkjenner at forslaget utfordrer den norske idrettsmodellen, demokratiet og idrettens regelverk, og det virker som om styret mangler argumenter for hvordan forslaget skal styrke fotballen.
Mer makt til investorene?
Styrets tydeligste argument er at kapitalen truer med å overta all makt i dualmodellen, og den trusselen skal tydeligvis møtes ved å overlate all makt til kapitalen.
Da er enten kikkerten satt for det blinde øyet, eller så tror ikke Norges Fotballforbunds styre på sitt eget forslag.
Espen i «Heimebane» brenner nok etter å få tak i Nagelsmidts penger, men hva kan damen om å drive en fotballklubb? Hvor tålmodig vil hun være? Hvordan vil supporterne og medlemmene reagere?
Skal alle dugnadstimene som de frivillige har lagt ned i klubben selges til en privat eier? Vil Varg da fortsette å være deres klubb? Bygdas klubb?
Og ikke minst: I hvilke hender havner klubben om eieren en dag får økonomiske problemer?
