NRK Meny
Kronikk

Med islam mot tvangsekteskap

I det norske hjelpeapparatet finnes det en iboende skepsis til å anvende religion arbeidet med å forebygge tvangsekteskap.

tvangsekteskap

Debatten om hvorvidt arrangerte ekteskap egentlig er tvangsekteskap illustrerer de diffuse grensene, skriver Sibel Thorsen Kocabas i denne kronikken. Her fra en demonstrasjon mot tvangsekteskap i Oslo 8. mars 2007.

Foto: Larsen, Håkon Mosvold / SCANPIX

Ifølge Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) er det nå høysesong for tvangsekteskap. I sommermånedene er hjelpeapparatet på alerten, men hvordan jobbes det med en slik problematikk resten av året?

Norske lover og internasjonale konvensjoner er fundamentet for forebyggingen av tvangsekteskap i Norge, samtidig som man ønsker mer kunnskap om problematikken i opprinnelsesland og en tettere dialog med foreldre. Intensjonene synes likevel ikke alltid å reflektere hva som gjøres i praksis.

Tiltaket «minoritetsrådgiver» ble for eksempel videreført i den nye handlingsplanen barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen la frem i februar i år på bakgrunn av gode tilbakemeldinger fra skolene, til tross for at det så langt ikke er kartlagt hva foreldre og ungdom egentlig mener om tiltaket.

Foreldre av ikke-norsk opprinnelse var frustrerte over det de oppfattet som en umyndiggjøring overfor barna sine.

Sibel Thorsen Kocabas

En minoritetsrådgiver fortalte meg at selv om ideen var å forsøke å skape en bedre dialog mellom hjelpeapparatet og familier var det i prinsipp elevene de hadde mest kontakt med. Ifølge en rapport fra Institutt for samfunnsforskning fra 2007, var foreldre av ikke-norsk opprinnelse frustrerte over det de oppfattet som en umyndiggjøring overfor barna sine. Dette hadde ikke med at barna ble bevisst sine rettigheter, men «om hvordan barna forstår og tolker det, og om hvordan rettighetsdiskursen ble satt i sammenheng med et negativt fokus på ‘innvandrer-foreldre’».

LES OGSÅ: Barneekteskap i Norge, av Anne Marte Stifjeld og Tone Salthe

LES OGSÅ: Vil tvangen til livs, av Inga Marte Thorkildsen

«Oss og dem»- retorikk lite fruktbart

Det er også påfallende hvordan minoriteter ofte, både i forskning, politikken og i media, blir typifisert som «kollektivistiske og tradisjonelle» mens majoriteten anses som «individualistiske og moderne». Er dette en realistisk og nyansert fremstilling?

Hvis tvangsekteskapsproblematikken begrenses til å handle om «oss og dem» tror jeg ikke vi bare mister muligheten til å skape rom for dialog. Vi blendes også av en forestilling om at «kulturer er så forskjellige».

At oppmuntring kan gå over til å bli press finnes det eksempler på, men det vil være stigmatiserende å tro at alle arrangerte ekteskap er tvangsekteskap i forkledning.

Sibel Thorsen Kocabas

Fordi oppdragelse handler om verdier og grensesetting er det vanskelig å skulle konkludere om noe er eller oppleves som tvang. Samtidig fordrer det spørsmålet om hvorvidt enkelte aspekter ved en svært autoritær oppdragelse normaliserer en ikke-reell valgfrihet. Et barns mulighet til å si «nei» må ikke overvurderes. Samtidig vil det være farlig å anta at mange barn med flerkulturell bakgrunn lider under press. Debatten om hvorvidt arrangerte ekteskap egentlig er tvangsekteskap illustrerer de diffuse grensene. At oppmuntring kan gå over til å bli press finnes det eksempler på, men det vil være stigmatiserende å tro at alle arrangerte ekteskap er tvangsekteskap i forkledning.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Et oppgjør med patriarkalske normer

Problemet oppstår når press utøves ovenfor unge jenter og gutter som til slutt overtales eller trues av foreldre til å gifte seg med en foreslått kandidat. At gutter og særlig jenter, med tanke på seksuell ærbarhet, utsettes for dette er særlig den yngre generasjonen opptatt av å endre. Under mitt feltarbeid i forbindelse med masteroppgaven «Tvangsekteskap? Tyrkere om frivillighet og press» – som denne kronikken er basert på – har flere tyrkere uttrykt ønsket om å få bukt med tradisjonelt kjønnshegemoni som de mener ofte blir misbrukt i religionens navn. Enkelte fremhevet også skillet mellom praksiser basert på kunnskap og praksiser som kun gikk i arv og mente mange var feilopplyste eller bøyde seg for hva den eldste i familien mente.

I tillegg til rettighetsaspektet vektlegges de fysisk og psykiske skadevirkninger tvangsekteskap medfører, samt at tvangsekting forbys i islam.

Sibel Thorsen Kocabas

En organisasjon i Tyrkia kalt Dost Eli, bruker religion aktivt i forebyggingsarbeid mot tvangsekteskap først og fremst for å kunne møte familier med argumenter som er relaterbare. I tillegg til rettighetsaspektet vektlegges de fysisk og psykiske skadevirkninger tvangsekteskap medfører, samt at tvangsekting forbys i islam. I Norge er Det tyrkiske trossamfunn også opptatt av å opplyse om at det ikke er legitimt å tvinge parter inn i ekteskap. Dette bidrar til dialog og holdningsendring på bakgrunn av verdier som er gjenkjennelige og som mange har som rettesnor.

Overførbart til det norske hjelpeapparatet

I det norske hjelpeapparatet finnes det en iboende skepsis til å anvende religion i forebyggingsarbeidet. Jeg mener likevel at dette feltet bør utforskes videre, nettopp fordi vi vet at religion spiller en rolle for minoritetsungdom.

Sosiologen Mette Anderssons studie av pakistansk ungdom viser for eksempel at islam aktivt ble brukt til å ta avstand fra foreldrenes praksiser. Ungdommene var særlig opptatt av å påpeke foreldrenes misbruk av religionen i saker som for eksempel tvangsekteskap. Dette er noe vi bør ta med oss i arbeidet for å forebygge tvangsekteskap.

IMDi viser også til at det er effektfullt å alliere seg med ressurspersoner i innvandrermiljøet som foreldre har tillit til. Dette kan også bety ledere for trossamfunn.