Den svenske rapperen Abiel Jonatan Ghebrehiwet, bedre kjent som Abidaz, har med følgende i låta Respektera hungern:
När vi växte upp vi hade ingenting
Men jag svär de känns som vi hade allt
Verselinjen satte ord på oppveksten til mine søsken og meg, uten at jeg i noen grad hadde reflektert over at vi materielt sett nok var fattige. På Grünerløkka hadde vi et sosialkontor. Der satt han slitne med bulldoggen, mamma, og jeg som 12-åring og tolk.
Vi fikk barnetrygd, småbarnstillegg, og til jul søkte vi om kostbare ting, og som gjorde at vi kunne delta på aktiviteter på skolen. Som ski.
I dag er sosialkontoret blitt til NAV. NAV har ikke åpent slik som sosialkontoret. Du må ringe, og bestille time. I tillegg skjer svært mye digitalt. I sum er det blitt vanskeligere tilgjengelig.
Da jeg var fem år gammel, kom Skattereformen, som ifølge en SSB-ekspert er en viktig del av forklaringen på økende ulikhet. Nå er jeg 31, og barnetrygden er ikke kostnadsjustert eller satt opp nevneverdig på over 20 år, sosialhjelpen er ikke nasjonalt standardisert, og den er heller ikke justert i forhold til satsene fra SIFO. Det er strammet inn på vilkårene for å få bostøtte. Forsørgerfradrag i skatt er fjernet og det samme gjelder småbarnstilleggene.
I Oslo førte kuttet i bostøtten fra 1. januar 2017 til en økning på 9,7 prosentpoeng i utbetalt sosialhjelp for strøm og husleie. I Trondheim var økningen på 10 prosentpoeng. En aktiv nedbygging av støtteordninger vil kun øke belastningen på budsjettene et annet sted, og på enkeltindivider og familier i behov for disse.
Dette er kjernen i fattigdomsdebatten for meg. Velferdsstaten. Velferdsstaten sørger for at de som vokser opp i fattigdom, får en mulighet i landet Norge. Dersom vi systematisk bygger ned disse, vil det bare føre enda flere folk inn i nøden.
Det man betaler i kostnader for en velfungerende velferdsstat henter man inn igjen hos dem (som meg) som på grunn av ordningene, ikke falt utenfor. Og blir skattytere.
Den gjør det mulig å leve ut den amerikanske drømmen. Jeg diskuterte barnefattigdom sammen med professorer fra NHH og forskere under Arendalsuka, og da var jeg klar på én ting: Velferdsordninger er ikke å kaste penger etter folk.
Min mor har nedslitte knær etter å ha båret titallskilo tunge poser med billige grønnsaker fra bydel Grønland, over til bydel Grünerløkka. Til fots. Hun skulle spare trikkepengene, så barna fikk være med på aktiviteter, og ha varme klær.
Foreldrene våre stod opp grytidlig hver morgen, for å handle førtikronerspose fra Baker Hansen. Bakeren la frem alt fra gårsdagen som skulle kastes, og solgte en pose du kunne fylle for totalt 40 kroner.
Støtten vi fikk, gjorde at vi klarte oss.
I dag må barn jobbe, slik vi måtte, men der mine søsken og jeg gikk med avisa, eller jobbet som flaskegutt på nærbutikken, er det omtrent ingen avisbud igjen. Og det er mange om beinet for å få jobbe i butikk.
Da jeg ble eldre tok jeg nattevakter, og kom rett på skolen, gjerne med en avis jeg fikk med meg, og fant frem plassen på bakerste rad i norsktimen. Og så hadde jeg som regel sovet litt til historietimen startet.
Ingen av lærerne mine visste at jeg ikke hadde sovet, men klassestyreren min forstod at noe var på gang, og var i det store og hele ikke noe sur for at den spinkle iraneren snorket bak der.
Ville jeg byttet barndommen min for noe annet? Nei. Den formet den jeg er, den mine søsken er, og ingen setter så stor pris på foreldrene sine for alt det de gikk gjennom, og gjorde, som vi.
Vi holdt hodet over vannet, takket være velferdsordningene vi fikk.
De fleste andre familier vil ikke klare det i dag uten en velferdsstat som bygges opp, i stedet for å bygges ned.
Det har like lite med kun de rike å gjøre, som kun innvandring.
Vi kan gör nåt utav ingenting
Ingenting är lätt
– Abidaz, «Respektera hungern»
