For et par år siden oppstod et nytt ord i Norge: «mastersyke». Ordet ble ikke brukt én eneste gang i norske medier før i 2013, men plutselig stod den ene etter den andre frem og bekymret seg over at det var for mange som tok høyere utdanning.
Først ute ser det ut til at BI-professor Linda Lai var, da hun lanserte ideen om mastersyke i en gjestekommentar i bladet Kapital. Og så dukket de frem, den ene mer urolig enn den andre. Spesielt advarte NHO, anført av Kristin Skogen Lund, sterkt og ofte mot utdanningsepidemien.
I Econa følte vi oss nokså ensomme da vi ved flere anledninger utover i 2014 påpekte det besynderlige i denne bekymringen. Vi viste til at det ikke fantes grunnlag for å si at det var spesielt mange som tok master i Norge i forhold til i sammenlignbare land. Ja, antallet hadde økt, men det er en global trend. De tallene vi fant, tydet heller på at Norge lå litt lavt i internasjonal sammenheng.
I tillegg viste vi til undersøkelser som indikerte at mastergradutdannede i Norge jevnt over ikke har hatt økende problemer med å finne relevant arbeid og at de har fått godt betalt for utdanningen i form av høyere lønn for hvert ekstra studieår. Det var altså ingenting som tydet på at det var for mange med mastergrad i Norge i forhold til arbeidsmarkedets etterspørsel.
Vi følte ikke at vi fikk mye gehør for våre innvendinger den gangen, men gradvis ble det likevel mindre snakk om mastersyken.
Ledigheten stiger
Nå stiger ledigheten, og jeg frykter at påstanden «mastersyken» vil gjenoppstå med en ny vri: Vi utdanner folk til ledighet.
Vi skal ikke kimse av at det kan være vanskelig å starte i arbeidslivet når ledigheten stiger og mange dører er stengt, også for folk med lang utdanning. Men la oss holde hodet kaldt og se på statistikken.
Det er klart at en del høyt utdannede, for eksempel ingeniører innen petroleumssektoren, nå sliter. Men når vi ser på NAVs tall, er ledigheten klart høyest i kategoriene bygg og anlegg, industriarbeid, reiseliv og transport, mens den er lavest i yrker hvor det er mange med lange utdanningsløp. Blant egne medlemmer, høyere utdannede økonomer, er ledigheten ned mot null.
Det er altså fortsatt slik at en lang utdanning øker sjansen for å få jobb, og det er vanskelig å se spor av mastersyke i tallene.
Utdanningsforspranget er blitt utlignet
Den som fortsatt tror at det er slik at vi har en særnorsk mastersyke, anbefales også å lese den siste rapporten fra Produktivitetskommisjonen som ble fremlagt nå i februar. Her heter det at det er «en utfordring at vi ikke har høyere andel som tar mastergrad og doktorgrad».
Videre legger rapporten frem statistikk som viser at andelen 20-34 åringer i Norge som har tatt mastergrad nå ligger litt under snittet for OECD, og at vi henger klart etter både Sverige, Danmark og Finland.
Konklusjonen er nedslående: «Det utdanningsforspranget vi har hatt overfor andre land er over tid blitt utlignet».
Hva tenkte de på?
Les sitat over en gang til, og spør deg så hvordan oppegående mennesker kunne finne på å gjøre mastersyke til et samfunnsproblem i Norge.
Det kan se ut som man etterhvert lurer på det internt i NHO også, for i forbindelse med fremleggelsen av NHOs Kompetansebarometer nylig, ble kommunikasjonsdirektør Steinar Q. Andersen i NHO-foreningen Abelia sitert på følgende:
– For to år siden hadde vi en debatt om den norske «mastersyken». Angivelig valgte for mange nordmenn mastergrad, mens for få valgte fagskole. Det har vist seg å være bare tull. Vi trenger utvilsomt flere med høyere utdanning til fremtidens vekstbedrifter innen teknologi og kunnskap.
Det var den mastersyken, altså.
Det vi burde diskutere
Norge er et høykostnadsland. I Econa mener vi at det betyr at vi også må være et høykompetanseland. Vi trenger flere, ikke færre, med høy utdannelse og høy kompetanse for å forsvare dette lønnsnivået og skape de verdiene som skal til for å finansiere velferdsstaten.
Vi mener det slett ikke er noen motsetning mellom dette og et ønske om å styrke kortere fagutdanninger og begrense frafallet fra slike utdanninger. Dette er også veldig viktig. Det å sette disse tingene opp mot hverandre er rett og slett en feilkobling.
FØLG DEBATTEN: og
Når ledigheten nå stiger, og det er tøffere å komme seg ut i arbeidslivet, burde vi i stedet diskutere innholdet i masterutdanningene. Hvilke retninger skal vi satse mer på? Hvor mange studiesteder skal vi ha? Hvordan sikrer vi et høyt faglig nivå?
Det er en debatt vi i Econa mer enn gjerne er med på. Men la oss håpe at begrepet «mastersyke» nå kan være parkert på det sidesporet der det hører hjemme.
