NRK Meny
Kronikk

Marte, Norge og sharia

Dalelv-saken viser hvilken avgrunn det er mellom folks avskyfølelse i møte med sharialovgivningens realiteter, og norske politikeres ufarliggjørende lefling med islam og sharia.

Marte Deborah Dalelv med sitt norske pass

All medieoppmerksomheten rundt Marte Deborah Dalelvs voldtektsak i Dubai har handlet om henne, 'denne ene norske kvinnen'. Hvorfor får ikke denne typen sharialovgivning mer oppmerksomhet ellers, spør kronikkforfatteren.

Foto: Kamran Jebreili / Ap

Det har vært stor medieoppmerksomhet rundt fengslingen av Marte Deborah Dalelv (24), som ble dømt til 16 måneders fengsel i Dubai i juli for sex utenfor ekteskapet, for alkoholbruk og for å ha avgitt falsk forklaring etter at hun anmeldte en kollega for å ha voldtatt henne. 22. juli ble hun benådet, nettopp som en følge av den internasjonale oppmerksomheten saken fikk.

Det er viktig og riktig at Marte ble benådet (selv om det framstår som om hun ble «tilgitt» voldtekten hun ble utsatt for). Samtidig har all medieoppmerksomhet dreid seg om denne ene norske kvinnen. Hvorfor får ikke denne typen sharialovgivning mer oppmerksomhet ellers? Hvorfor er ikke flere opptatt av kvinners rettigheter i muslimske land der menneskerettighetsbrudd og manglende rettsvern er en konstant trussel? Ettersom gjerningsmennene så sjelden blir anmeldt og det er liten risiko for represalier: Kan vi tenke oss at voldtekt av kvinner i Emiratene er noe som skjer hyppig?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Bedre å slå enn å anmelde

I følge De forente arabiske emiraters (UAEs) lovgivning må man for å bevise voldtekt kunne framskaffe fire voksne mannlige vitner, om ikke voldtektsmannen tilstår. Under sharia-influert lovgivning er sex utenfor ekteskapet helt forbudt, og ugifte par som holder hverandre i hendene offentlig kan fengsles.

Hvorfor får ikke denne typen sharialovgivning mer oppmerksomhet ellers? Hvorfor er ikke flere opptatt av kvinners rettigheter i muslimske land der menneskerettighetsbrudd og manglende rettsvern er en konstant trussel?

Alexandra Irene LArsen, religionssosiolog

Ifølge islamsk lovgivning har dessuten mannen rett til å disiplinere kone og barn, inkludert å slå dem, så lenge det ikke setter fysiske merker på dem. Dr. Ahmed al-Kubaisi, sjef for Sharia-studiene ved UAE Universitetet og Baghdad Universitet har i sammenheng med dette uttalt at det noen ganger, når kvinner gjør mindre alvorlige ting eller mannen av hensyn til familiens fred ikke vil at andre skal vite, er et bedre valg å slå enn å anmelde.

UD har ikke æren

Det var media som reddet Marte. Emiren i Dubai grep til slutt personlig inn og sørget for Martes benådning. UD våget ikke kreve hennes løslatelse på grunnlag av menneskerettighetsbrudd, og kan ikke få æren for utfallet. Saken synes også å ha blitt behandlet som en hvilken som helst sak hvor en nordmann er tiltalt for lovbrudd i utlandet, inntil den altså sprakk i forrige uke. Martes situasjon var kjent for myndighetene siden mars, tilsynelatende uten at det skjedde noe.

Martes sak viser at internasjonalt press virker. Om enn bare på grunn av frykt for å miste turister, økonomisk støtte eller handel med Vesten. Hvorfor brukes ikke dette mer direkte som pressmiddel overfor totalitære og repressive stater?

Pengestøtte til islamister

Norge og EU har gitt enorme summer i støtte til undertrykkende, udemokratiske og ekstremistiske organisasjoner som Hamas og Det muslimske brorskap (da de satt med makten i Egypt).

Det var media som reddet Marte. Emiren i Dubai grep til slutt personlig inn og sørget for Martes benådning. UD våget ikke kreve hennes løslatelse på grunnlag av menneskerettighetsbrudd, og kan ikke få æren for utfallet.

Alexandra Irene Larsen, religionssosiolog

Norsk pengestøtte går også til Irans narkotikabekjempelse, hvor henrettelser uten rettferdig dom forekommer hyppig, for eksempel ved narkotikahandel. Ingen forbehold følger pengestrømmen. Dialog har vært ansett som et mål i seg selv.

Espen Barth Eide har uttalt at det viktigste for ham var å få Marte hjem, ikke være den som er tydeligst i ropene om fordømmelse av sharia, islam og alt som er galt i verden. Den underliggende holdningen ser ut til å være at nordmenn i utlandet bør sette seg inn i og rette seg etter lokal lovgivning.

UD anbefaler at man tar kontakt med ambassaden før man tar kontakt med politiet. For kvinner innebærer dette egentlig at de bør holde seg unna land med sharialovgivning, og i alle fall ikke være så dumme at de anmelder overgrep de blir utsatt for på reiser i slike land.

Avstand og avskyfølelse

Dalelv-saken har vist hvilken avgrunn det er mellom den avskyfølelse som vekkes hos det norske folk i møte med realitetene i denne type religiøs lovgivning og norske politikeres, byråkraters og forskeres bortforklaringer og ufarliggjørende lefling med islam og sharia.

Det samme ser vi i spørsmålet om innføring av sharia-lovgivning i Vesten. Allerede i 2003 foreslo Erna Solberg og daværende regjering at man skulle opprette et shariaråd med imamer i Norge som kunne megle i familierådgivning.

UD anbefaler at man tar kontakt med ambassaden før man tar kontakt med politiet. For kvinner innebærer dette egentlig at de bør holde seg unna land med sharialovgivning

Alexandra Irene Larsen, religionssosiolog

Det kom ikke i gang grunnet stor motstand i debatten som fulgte. Skilte muslimske kvinners historier tilsier at meglingsråd av denne type lett virker mot sin hensikt. Kvinners diskrimineringsvern og rett til å bestemme over skilsmisse, slik norsk rett garanterer, vil med stor sannsynlighet bli tilsidesatt.

I Storbritannia har shariaråd i flere år hatt anledning til å dømme i sivilrettslige saker om økonomi, skilsmisser, familievold, arv og tvangsekteskap – innenfor rammene av britisk lov, sies det. Men studier har vist at kvinner gjennom ordningen ofte kan bli presset til å si fra seg rettigheter når det gjelder økonomisk oppgjør og barnefordeling for å få godkjent skilsmissen.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Egenprofilering og ufarliggjøring

Det er også naturlig å nevne Trine Skei Grande. Hun har benyttet Martes sak til egenprofilering ved å rette kraftig kritikk mot regjeringen for ikke å ha vært skarpe nok i protesten mot dommen. Men i 2011 tok hun selv et følelsesladet oppgjør med dem som påpeker faren for at islamske verdier skal få økende innpass i Norge: «Islamofobi er et samfunnsproblem. Islam er det ikke,» skrev hun.

I samme gate befinner Torbjørn Jagland seg. I 2010 presterte han å si at sharia ikke har noe med islam å gjøre. Dette er ren ønsketenkning, uten forankring verken i islamsk teologi eller praksis. Jagland har også likestilt koranbrenning med mord.

Skal vi derfor godta urettferdighet og undertrykkelse, og la muslimer selv implementere shariaråd som de ønsker i Vesten av respekt for deres egne ønsker og tradisjon? Nei, vi skal ikke det.

Alexandra Irene Larsen, religionssosiolog

Da NRK i 2010 skrev at flere norske imamer er positive til shariaråd i Norge, uttalte leder for domstolsadministrasjonen Tor Langbach at det var sannsynlig at lignende ordninger vil bli opprettet i Norge. «Det ville vært hensiktsmessig med et politisk engasjement som ser litt nøkternt på hva dette faktisk er» uttalte Langbach, som om sharia var noe harmløst og helt legitimt.

Denne ufarliggjørende holdning overfor sharia ser vi også i stor utstrekning i dagens Midtøstenforskning, ikke minst hos Knut Vikør, som i 2003 uttalte at «innholdet i Shariaen er totalt fleksibelt, mye mer enn vi tror».

Som mange andre Midtøstenforskere hevder Vikør at de ekstreme islamistene «vil utgjøre en parentes i islamsk verdenshistorie». Det er det dessverre lite som tyder på. Radikale islamistiske bevegelser har hatt enorm framgang og støtte blant befolkningen i mange muslimske land.

Hører ingensteds hjemme

Skal vi derfor godta urettferdighet og undertrykkelse, og la muslimer selv implementere shariaråd som de ønsker i Vesten av respekt for deres egne ønsker og tradisjon? Nei, vi skal ikke det.

Dalelv-saken har vist hvilken avgrunn det er mellom den avskyfølelse som vekkes hos det norske folk og norske politikeresufarliggjørende lefling med islam og sharia.

Alexandra Irene Larsen, religionssosiolog

Vi skal beholde fokus på, og framsette som ideal også for andre, våre hardt tilkjempede liberale, humanistiske, ikke-diskriminerende verdier og lover basert på menneskerettigheter og likebehandling for loven, og vi bør legge hardt press på stater som går i motsatt retning.

Respekt for lover som diskriminerer, undertrykker og fengsler (eller dreper) offeret, som om han var en gjerningsmann, hører ingen steds hjemme.