Som ung stortingskandidat i 2001 sa SVs Heikki Holmås til både tilhengere og motstandere i norsk politikk at de kunne regne med ham i åtte år. Han håpet å få to perioder på Stortinget, lengre tid var han ikke interessert i, da måtte ny krefter slippe til.
Etter åtte år måtte han kunne si han hadde gjort sitt. Nå vet vi at Holmås tar sikte på 16 år på Stortinget, og han har sluttet å si noe om når han skal gi seg. Holmås er blitt kjent for å være en mann som aldri gir opp.
Vant for tredje gang
Da Oslo SV valgte Heikki Holmås og ikke Akhtar Chaudhry til topp-plasseringen på stortingsvalglista i går, var det fordi Holmås er en politiker med bredere erfaring og større tyngde enn Chaudhry. Det er tredje gang Holmås vinner over Chaudhry i en nominasjonskamp, men ingen av de foregående har vært så viktige for partiet som gårsdagens.
- Les også:
- Les også:
- Les også:
Oslo SV er det eneste fylkeslaget som fortsatt kan regne med å ha en sikker stortingsplass. I en fersk meningsmåling i VG, har partiet kun inne én stortingsrepresentant, og det er i nettopp Oslo.
Kanskje har Akhtar Chaudhry rett i at partiet kommer til å tape innvandrerstemmer fordi han nå går ut av stortingslista til SV. Chaudhry har klart å mobilisere mange tilhengere fra det norsk-pakistanske miljøet i Oslo. Men for dem som valgte å gi sin stemme til Holmås i går, var det mer avgjørende å finne en kandidat som kan trekke stemmer fra alle velgergrupper.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Heikki Holmås slo Akhtar Chaudhry med relativt klar margin i nominasjonsmøtet i Oslo SV tirsdag kveld.
Foto: Poppe, Cornelius / NTB scanpixDet er dessuten ikke gitt at en voksen mann med pakistansk bakgrunn nødvendigvis representerer den nye innvandrergenerasjonen med røtter i Irak, Afghanistan og Somalia.
Skapte irritasjon
Heikki Holmås har brukt store deler av 2012 til å drive valgkamp for seg selv. I januar og februar reiste han landet rundt og lanserte seg som SV-leder. Han fikk noen flere tilhengere, men mange i partiet ble irritert over at han dro ut partiledervalgkampen for lenge. Mens Bård Vegar Solhjell innså etter bare noen uker at Audun Lysbakken ville bli SVs nye leder, holdt Holmås det gående i fem måneder til.
Det gjorde at Kristin Halvorsen ble sittende som SV-leder i mer enn et halvår etter at hun i realiteten hadde trukket seg. Etter det historisk dårlige valgresultatet SV fikk i kommunevalget i 2011, hadde partiet trengt å komme raskere i gang med en ny kurs og en ny giv som kunne hente tilbake kjernevelgere og lokke fram nye.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
I lederspørsmålet valgte både Oslo SV og Holmås’ eget partilag på Grünerløkka å støtte bergenseren Lysbakken framfor Oslos egen bergenser. I nominasjonskampen foran stortingsvalget fikk imidlertid Holmås støtten han søkte i eget fylkeslag. Spørsmålet om hvem som best kan fronte SV dersom de bare har en kandidat på Stortinget, var antakelig utslagsgivende for at Holmås endte med et klarere flertall enn mange trodde på forhånd.
Dårlige meningsmålinger for SV gjør at partileder Audun Lysbakken etter neste stortingsvalg kan ramle ut av både Storting og regjering, mens Holmås blir SVs eneste representant i parlamentet.
Foto: Poppe, Cornelius / NTB scanpixNeppe ny partileder
Hvis Holmås faktisk ender opp som SVs eneste stortingsrepresentant, vil flere stille spørsmål igjen om han er aktuell som lederkandidat. Sannsynligheten for det er liten, i hvert fall på kort sikt. Selv om SV skulle gjøre et katastrofevalg i 2013, vil Lysbakken med rette argumentere for at han trenger mer tid til å bygge opp partiet. Hans prosjekt er å gjøre SV til et bredere parti, blant annet ved å gjøre helse til et av hovedspørsmålene.
SVs største utfordring fram mot stortingsvalget i 2013 er å finne sakene som kan mobilisere kjernetroppene. SV var i 2005 partiet som ville mest og lovte mest på sine kjerneområder: miljø, skole og kampen for rettferdig fordeling. Det var SV som var høyest og mørkest på barnehagene, men da de innfridde løftet om full barnehagedekning, var det ingen velgere som belønnet dem. Tvert imot ser det ut til at SVs kjernetropper etterlyser nye saker og nye løfter.
Problemet for SV-toppene i 2013 er imidlertid at når de nå snakker om skole, miljø og kampen for å avskaffe fattigdom, vil enhver velger kunne stille spørsmål om hvorfor de ikke har gjort mer i de åtte årene som er gått. SV vil slite med å framstå som radikale og utålmodige, når de tross alt har hatt åtte år på seg til å prøve.
Den eneste forholdsvis sikre stortingsplassen for SV innehas av en mann kjent for aldri å gi opp. Den entusiasmen og det pågangsmotet vil partiet få bruk for. Men slik det ligger an på målingene nå, ser det ut til at velgerne har kjøpt Heikki Holmås’ argumentasjon fra den første nominasjonskampen: Etter åtte år er det på tide å slippe til nye krefter.
