Mannen ingen lenger kan overse

«Som å legge seg med Hillary Clinton og våkne med Donald Trump». Ordene tilhører den tidligere sosialdemokratiske partilederen Mona Sahlin, og slik kan valgkvelden ha fortonet seg for en kveldstrøtt sosialdemokrat som gikk tidlig til sengs.

For det så lenge ut til å gå det svenske Arbeiderpartiets vei. Journalister og kommentatorer hadde lovet en valgthriller, men de første timene så det ganske forutsigbart ut. Før ett enkelt mandat snudde opp ned på alt.

Dagen derpå er det fortsatt et snev av usikkerhet om hva som blir det endelige utfallet. Men det er ingen tvil om hvem som er valgets soleklare vinnere: Det er de omstridte og utstøtte Sverigedemokraterna (SD).

Prisen på Jimmie

Venstresiden prøvde å gjøre det svenske valget til en folkeavstemning om Sverigedemokraterna. Sverigedemokraterna vant.

Når Sverige ligger i Europa-toppen på skyteepisoder og lekende barn blir tilfeldige offer for gjengoppgjør, er det kanskje ikke til å undres over at hver femte svenske har gått til det partiet som har snakket høyest, mest og lengst om å stanse de kriminelle gjengene.

Partileder Jimmie Åkesson var lenge en «persona non grata». Partiet skulle forties og fordømmes. Fortsatt finnes det partiledere som nekter å ta ham i hånda. Nå får han etter alle solemerker svært stor innflytelse i svensk politikk.

Man kan jo bare forestille seg hvordan valgseieren smaker, men det alle lurer på nå er hvor dyrt Jimmie Åkesson vil selge seg. For situasjonen er unektelig spesiell. Det er SD som har vunnet valget for de borgerlige, men er ikke ønsket inn i regjering.

Vil de akseptere det? Og hva vil det ikke koste av politiske gjennomslag å holde SD utenfor regjering? Før valget krevde Åkesson blant annet tiggeforbud, utvisning ved lovbrudd, egne soner hvor man kan kroppsvisitere uten grunn og å senke den kriminelle lavalderen.

Det som gjerne forsvinner når man snakker om SD som et høyreparti, er at de i den økonomiske politikken er for en raus velferdsstat med økte utgifter til alt fra arbeidsledighetstrygd til tannhelse.

Stod opp fra de døde

Tidlig på valgkvelden da det så ut som venstresiden skulle vinne, var det mange som kladdet på nekrologen til Moderaternas partileder Ulf Kristersson. I flere uker hadde det boblet en debatt om han hadde det som skulle til for å vinne valg. Han hadde allerede tapt i 2018, og dette var valget som på papiret var nesten umulig å tape.

Socialdemokraterna har styrt landet i 8 år, og valgkampen handlet stort sett om alt som var vondt og vanskelig i det svenske samfunnet. Høy kriminalitet, økonomisk uro og energikrise burde borge for en solid borgerlig seier.

Men Ulf Kristersson stod nærmest opp fra de døde da klokka tikket mot 23.00, og blir sannsynligvis Sveriges neste statsminister. Det viser også hvor små marginene er mellom å bli idioterklært, som han garantert ville blitt om det ikke blir regjeringsskifte, og å bli valgvinner.

Hva kan gå galt?

Kristersson virker allerede klar for statsministerrollen. Den aggressive opposisjonspolitikeren han framsto som i valginnspurten er nå erstattet med en statsmann som maner til samling og «en voksen samtale».

Det kan mildt sagt komme godt med. Selv om de borgerlige har framstått som et samlet lag med god personkjemi i valgdebattene, er det mye som kan gå galt. Hvilke partier skal inn i regjering? Og hvor store gjennomslag til Sverigedemokraterna kan de tåle?

Både Kristdemokraterna og Liberalerna har tatt en stor risiko med å slippe SD inn i varmen. Hadde det ikke blitt valgseier, ville det garantert kommet en debatt om dette var en forfeilet strategi.

Halvt norske Ebba Busch har gjort Kristdemokraterna til den fremste døråpneren for Jimmie Åkesson. Hun er også en naturlig regjeringspartner for Moderaterna.

Større er usikkerheten rundt hva Liberalerna kan finne på. Internt i partiet er det et betydelig mindretall som mener det er feil å samarbeide med det innvandringskritiske partiet. Liberalerna, som for øvrig er ett av Venstres to søsterparti, rakk å bytte side to ganger i forrige regjeringsperiode.

I Sverige har man allerede erfaring med at avhoppere kan endre hele balansen. Ekstra sårbart er når det er knappe flertall og med et så kontroversielt parti som SD som en del av kabalen. Selv om Kristersson ender opp som statsminister, kan han leve farlig.

Varsellampene blinker

Selv om Socialdemokraterna ligger an til å tape makta, har statsminister Magdalena Andersson imponert. Hun har gjort partiet tøffere i kriminalitet- og innvandringspolitikken og løftet partiet.

Mange i det norske Arbeiderpartiet grubler på hvordan hun kunne vinne så stor personlig tillit i en krisetid, mens de der hjemme sliter med populariteten.

Valget antyder også en dramatisk endring i sosialdemokratenes velgerbase. De har tapt stort på bygda, på industristeder og blant den tradisjonelle arbeiderklassen, mens de har gjort det sterkt i storbyene. Tidligere var det motsatt. Storbyene var blå, mens resten av landet var røde og grønne bastioner.

Det får varsellampene til å blinke, ikke minst i fagbevegelsen. Begynner Socialdemokraterna å bli et parti for dem som bor og jobber i områder der det er tett mellom kaffebarene, mens deres tradisjonelle velgere som bygger biler, hugger tømmer og smelter stål foretrekker Sverigedemokraterna eller Moderaterna?

Sprikende staur

En mager trøst for Magdalena Andersson er at hun sannsynligvis slipper å forene Vänsterpartiet, Centerpartiet og Miljøpartiet. Det er mildt sagt å bære sprikende staur. De tre samarbeidspartiene på venstresiden ville også gjort det krevende for henne å innfri løftene om strengere og strammere kriminalitets- og innvandringspolitikk.

De øvrige partiene mener at høyere straffer er feil medisin, og peker på utenforskap og ulikhet i skolen som viktige årsaker til gjengkriminalitet.

Paradoksalt nok kan det nye partiet Nyans, som retter seg mot innvandrere i forstedene, ha tatt stemmer fra venstresiden. Ikke minst kan partiet som kjemper for separate badetider for gutter og jenter, vil forby koranbrenning og som ønsker flere religiøse friskoler ha vært en drømmemotstander for Sverigedemokraterna.