NRK Meny
Normal

Mannefallet

Testosteronets tid som standardvaluta går mot slutten. I identitetspolitikkens tidsalder er det vanskelig å tenke seg en mer uinteressant figur enn en heterofil, hvit mann.

Julekrybbe laget av barn

JOSEF SOM FORBILDE: Kunne Josef i stallen ha endt opp med stor nok skam og avmaktsfølelse til å ha blitt en «sint, hvit mann» han også?, spør artikkelforfatteren.

Foto: Olav Brostrup Müller

Denne uka kom sønnen min hjem med en julekrybbe han hadde laget. Den var ulik det meste annet vi har av julepynt i huset. Denne gangen hadde han klart å fange essensen av Josef og Maria, syntes jeg: Maria var fanget midt i et forpint ul, mens Josef sto i bakgrunnen og så nesten lattermildt overrasket ut.

Jeg liker Josef. Josef som tar på seg oppgaven som far. Josef, som bretter opp ermene. Josef, den første moderne mann.

Jeg liker Josef. Josef som tar på seg oppgaven som far. Josef, som bretter opp ermene. Josef, den første moderne mann.

Den roen han viste, kan trenges nå. For det er mye som er i endring, både i internasjonal politikk og i norsk økonomi – og i mange familiefedres liv.

Ikke Peak Oil: Peak Male

Enkelte peker på automatiseringen, som er på full fart til å erstatte bussjåfører, lageransatte, journalister, truckførere og børsmeglere med roboter. Andre peker på globaliseringen. Lavkompetansejobber som tidligere kunne forsørge en hel familie, er det nå ofte langt mellom – i USA har mer enn fem millioner slike jobber blitt borte bare siden årtusenskiftet.

Det siste året har jeg derimot hatt en sterkere følelse av at det ikke er Peak Oil, men Peak Male, vi har foran oss.

En kamerat av meg har i flere år gått og snakket halvt opphisset om Peak Oil, hendelsen som ifølge teorien skulle snu opp ned på samfunnet slik vi kjenner det: dagen da oljen på havbunnen ikke lenger har noen verdi. Det siste året har jeg derimot hatt en sterkere følelse av at det ikke er Peak Oil, men Peak Male, vi har foran oss.

Valget av Donald Trump som USAs neste president, for eksempel, var i virkeligheten en eneste, stor søknad om å få skru tiden tilbake. Dette var den hvite mannens siste skrik, fra dypet av et samfunn han har behersket så godt, men som nå er under avvikling. Testosteronets tid som standardvaluta går mot slutten.

Store ord? Det er mulig. Mannens rolle i det norske samfunnet virker solid nok den, i alle fall dersom man stopper opp ved skattelistene én gang i året eller begynner å telle antall mannlige, norske toppledere.

Er den hvite mannen uinteressant?

Men kast et kjapt blikk inn på universitetenes lesesaler, eller sett deg ned med frafallsstatistikken i videregående skole, og du vil raskt se hvem det er som er i ferd med å sakke akterut i samfunnet.

Peak Male er muligens ikke noe stort problem for samfunnet, faktisk åpner det opp en rekke muligheter for andre, men for dem det gjelder oppleves mannefallet både konkret og vondt. Følelsen av tapt posisjon er ikke noe man bare legger fra seg i garderoben.

Endringen er ikke bare økonomisk, men også kulturell: I 2016 ligger prestisjen ikke lenger hos han som kommer hjem fra fabrikken, legger pengene på bordet og går ut og fyrer opp grillen. I identitetspolitikkens tidsalder er det vanskelig å tenke seg en mer uinteressant figur enn en heterofil, hvit mann – tvert imot blir det hans oppgave å representere alt som er reaksjonært i det samfunnet vi er i ferd med å forlate.

Steike, fine gardiner

Og det er fritt fram å le. Se bare på svenske Mathias Nilsson, som nylig fikk sine 15 minutter med berømmelse etter å ha hengt opp gardinene feil. «Det var som om jeg snakket til en treåring», uttalte samboeren Marie Johansson i en nettsak som gikk sin seiersgang i flere skandinaviske medier. Prøv å skrive en lignende sak om en kvinne som bytter dekk eller en innvandrer som skal smøre ski.

Kanskje er det humørløst å reagere på sånt. Kanskje bør menn ha selvironi nok til å dekke resten av samfunnets behov for oppreisning etter årtusener med mannlig undertrykking. Men det er ikke alle som ler. Heller ikke i amerikanske og europeiske stemmelokaler.

Derfor snakket altså arbeidsminister Anniken Hauglie bekymret om «sinte, hvite menn» i Klassekampen i forrige uke. Hva det nye året bringer, kan vi bare ane – og snart er det valg i både Frankrike og Tyskland.

Josef er et greit forbilde

Kunne Josef i stallen ha endt opp med stor nok skam og avmaktsfølelse til å ha blitt en «sint, hvit mann» han også?

Kanskje bør menn ha selvironi nok til å dekke resten av samfunnets behov for oppreisning etter årtusener med mannlig undertrykking.


Jeg kaster et blikk på den merkelige pappfiguren sønnen min har brakt i hus, og tenker at Josef egentlig er et greit forbilde å ha for oss begge.


Det er noe med blikket hans. Dette mannen som tar ansvar. Dette er en mann som beholder roen, selv midt i en kaotisk situasjon. Og det er tross alt slike menn det er flest av her i verden.


Mannen blir neppe overflødig med det første, uansett hvor streit og kjedelig han måtte være. Og godt er det.