Den regjeringsoppnevnte arbeidsgruppen leverer sitt innspillsnotat om mangfold i norsk kinofilm og tv-drama i dag, etter at påstander som «norsk film lages av menn fra Oslo vest» fikk daværende kulturminister Anniken Huitfeldt til å nedsette en arbeidsgruppe våren 2012.
Vi i arbeidsgruppa, som har bestått av elleve medlemmer fra hele landet og fra ulike audiovisuelle områder, fikk blant annet i oppgave å se på hvilke hindre som står i veien for økt mangfold, å vurdere muligheter for økt mangfold, samt å komme med forslag til tiltak.
Diskusjonen om mangfold har pågått i kunst- og kulturfeltet i flere år, men med økt styrke etter St.meld.nr. 10 (2011-2012) Kultur, inkludering og deltaking. Også i filmbransjen har den vært til stede, men da har den handlet mest om kjønnsrepresentasjon.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Handler om demokrati og relevans
Arbeidsgruppen ønsker velkommen en utvidet debatt og bevisstgjøring rundt mangfold i kinofilm og tv-drama. Vi håper på et utvidet mangfoldsperspektiv som blant annet kan romme geografisk tilhørighet, alder og minoritetstilknytning. Dette er en naturlig forlengelse av den pågående mangfoldsdebatten i samfunnet for øvrig, og handler i dypeste forstand om variasjon, ytringsfrihet, demokrati og relevans.
Sceneinstruktør Morthen Krogh skriver i Aftenposten 2/11 at «kulturelt mangfold må inngå som en naturlig og relevant del av kunst- og kulturinstitusjonenes virksomhet». Kinofilm og TV-drama er massemediale uttrykksformer som når ut til et bredt publikum. Ønsket utvikling og endring i denne kunst- og kultursektoren har betydning ikke bare for publikum og filmbransjen selv, men også for andre kunst,- kultur- og samfunnsarenaer.
Svært mange adaptasjoner
En gjennomgang av de siste 100 kinofilmene og 32 tv-dramaproduksjonene som har mottatt støtte fra Norsk filminstitutt (NFI), viser blant annet at svært mange filmer er adaptasjoner av bøker eller eksisterende filmunivers. Dette gjelder for hele 75 prosent av barne- og ungdomsfilmene og går på bekostning av originalt, nyskrevet materiale. Spørsmålet blir om det er plass til filmhistorier om Nasrin, Jose, Sakura og Rami når Knerten og Blåfjell kommer i X antall versjoner?
Å gå på kino er i stor grad en ungdomsaktivitet, men for det stadig økende antall eldre i samfunnet kan det også se ut som om filmrepertoaret mangler relevans når de bærende rollene sjelden er over 40 år. Det samme gjelder for hovedroller med minoritetstilhørighet.
Kvinner har blitt mer synlige
Et lyspunkt er at kvinner er blitt mer synlige på duken det siste året. Det lover bedre for neste års utdeling av Amanda for beste kvinnelige hovedrolle. Dette viser ikke nødvendigvis at kvinner lager film, men at mannlige filmskapere er blitt mer opptatt av å lage film om kvinner. I St.meld.nr. 22 (2006-2007) Veiviseren ble den kjønnspolitiske målsettingen definert til at kvinneandelen i nøkkelfunksjonene manus, regi og produsent skulle ligge på minimum 40 prosent innen 2010. Med skarve 20 prosent (18 prosent for regissørene) ligger vi i dag langt fra målet.
I den grad mer positive tall holdes frem er det i sammenhenger der dokumentarfilmen er inkorporert, slik NFI rapporterer. På de fleste mangfoldsområdene står dokumentarfilmen seg langt bedre enn fiksjonsfilmen. Så er også våre forslag til tiltak i hovedsak rettet mot fiksjonsfilmen.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Tredeling av mangfoldet
I utgangspunktet kan alt defineres som mangfold. For å avstedkomme en hensiktsmessig definisjon har vi valgt å dele mangfold opp i tre: av, om og for.
- Skapermangfold - de som skaper variasjon og mangfold
- Innholdsmangfold - variasjon og mangfold av innholdet i film og tv-drama
- brukermangfold - de som skal kunne ha tilgang til et mangfold av film og/eller tv-drama
For å få resultater, fremmer vi elleve forslag til tiltak rettet mot de tre mangfoldsområdene. Forslagene strekker seg fra å omhandle omlegging av støtteordning for kortfilm til balansert kjønnsrepresentasjon, nye rekrutteringsinitiativ, etterlysning av klart innhold, fokus på underrepresenterte grupper og økt satsning på nyskrevet, original dramatikk.
Vi fremmer også forslag om å styrke distribusjon av norske filmer på nettet og incentivordninger som gjør det lettere for utenlandske produksjoner å komme til Norge. Vi tror at økt mangfold innenfor ett av feltene vil generere mangfold i de to andre, og at dette vil resultere i et styrket opplevelsesmangfold på lerret og skjermer, i hele Norge.
Myten er sementerende
Hindrene for mangfold i kinofilm og tv-drama fins i den enkelte, i gruppene og i institusjonene. De ivaretas av sosiale strukturer, ensidig rekruttering, infrastruktur, mangelfull kunnskap og myter.
Det ligger i mytens natur å være både sann og usann. Likefullt virker myten sementerende og forsterkende.
Vi i arbeidsgruppa finner at den siterte myten "norsk film lages av menn fra Oslo vest" langt på vei er sann. Norsk film (særlig spillefilm) lages i all hovedsak av ”hvite” menn i alderen 30-50 år som bor i Oslo (men kanskje ikke nødvendigvis Oslo vest), og er tilknyttet produksjonsselskapene der. Disse filmskaperne kommer derimot fra mange steder i landet, og de spiller inn filmene sine på mange ulike plasser. Det fins variasjon i innholdet, men på langt nær så mye som arbeidsgruppa ønsker seg.
Arbeidsgruppa har bestått av Nina F. Grünfeld, Ulrik Imtiaz Rolfsen, Vera Micaelsen, Guro Saniola Bjerk, Arne Berggren, Iram Haq, Jan Dalchow, Lars Leegaard Marøy, Trond Eliassen og Gudny Hummelvoll
