Klima- og naturkrisen er eksistensiell. Det er vi som lever nå som har det aller største ansvaret for å omstille samfunnet fra fossilt til fornybart, fra bruk og kast til ombruk, og fra rovdrift til bærekraftig forvaltning av naturen.
Karbonbudsjettet vi har igjen før vi har varmet opp kloden til over 1,5 grader, er svært begrenset. Den gode nyheten er at dette er noe verdens ledende industriland endelig viser at de tar på stort alvor.
En mislykket klimapolitikk vil være langt dyrere enn det motsatte, fordi det koster mer å håndtere dramatiske klimaendringer enn å forebygge dem. Derfor må karbonbudsjettet være like viktig for en kommende regjering som pengebudsjettet.
Karbonbudsjettet er endelig, vi får ikke et nytt. Vi må derfor prioritere stramt rundt hva vi fortsatt kan tillate oss å slippe ut.
En rettferdig klimapolitikk
En vellykket klimapolitikk er summen av mange tiltak. Det de må ha til felles, er at de bidrar til at vi mer enn halverer utslippene innen 2030, at vi styrer mot netto null senest i 2050, og det uten at vi fortsetter å forringe naturen.
Dette er rett og slett en systemisk omdanning av hele økonomien vår. Det blir krevende, men samtidig vet vi at det ikke bare er mulig, men at vi kan leve bedre og sunnere liv på den andre siden av omstillingen.
Omstillingen vil kreve mye av oss, og noen vil slite mer enn andre. Nettopp derfor er det så viktig at klimapolitikken blir rettferdig. Vi er nødt til å ha folk med oss for å lykkes. Rettferdighet handler om å sette både folk og næringsliv i stand til å bidra på vei mot nullutslipp.
Byrdene skal ikke være tyngre enn man evner å bære, godene skal gjøres tilgjengelig for folk i både bygd og by, og i alle deler av samfunnet.
De som berøres mest direkte av det grønne skiftet, må settes i front, ikke til side. Det siste vi må gjøre, er å generere motstand nettopp i de leire der vi kanskje kan finne de viktigste klimalaserne for framtida. Ved siden av klimakrisen har vi både en ulikhetskrise og en tillitskrise.
Styringsvilje
Økte ulikheter er i seg selv gift for samfunnet, men kan også sette klimakampen langt tilbake. Det siste vi trenger nå, er da å gjøre selve klimapolitikken til en ulikhetsmaskin.
Arbeiderpartiet vil ha en rettferdig klimapolitikk som kutter utslipp og skaper jobber. Dette krever en tydelig, sosialdemokratisk hånd på rattet. For oss er det viktig å redusere Norges økonomiske klimarisiko, som i dag er altfor stor.
Alt vi gjør framover nå, må stresstestes opp mot Parisavtalens mål. Dette er faktisk ikke «bare» klimapolitikk. Dette er også moderne økonomisk styring.
Spørsmålet både selskaper og stater må stille seg, er dette: Hva skjer med vår forretningsmodell og våre verdier hvis verden der ute faktisk lykkes i klimapolitikken?
Det krever ærlighet, nettopp for å unngå å bli stående igjen med noe som ikke lenger etterspørres, mens andre har gått videre.
Ny industri
Arbeiderpartiet vil bruke alle virkemidlene i verktøykassa til å bygge en bro fra oljealderen inn i framtidsnæringene. Vi kan faktisk leve av å kutte utslipp.
Målet er at verkstedhallene i leverandørindustrien fortest mulig fylles med nye oppdrag, om det er til havvindparker, karbonfangstanlegg, utslippsfrie skip, batterier eller hydrogenproduksjon.
Når våre viktigste markeder for alvor avkarboniseres, vil oljeetterspørselen falle raskere enn vi trodde for bare få år siden. Det haster derfor desto mer å sikre norsk leverandørindustri nok lønnsomme, grønne oppdrag som kan trygge arbeidsplasser i hele landet.
Høyreregjeringen har sviktet på sitt løfte om å gjøre Norge mye mindre oljeavhengig. De siste åtte årene har utviklingen gått altfor sakte, og regjeringens vegring mot at staten skal ta en mer aktiv rolle for å omstille økonomien, har gjort at vi er i ferd med å komme bakpå i forhold til den driven vi nå ser ellers i Europa.
Viljen til omstilling er til stede i norsk industri, og en mer aktiv stat kan få omstillingen til å gå enda raskere.
Flere veier til målet
Å omdanne hele energisystemer til bare fornybar energi skjer ikke over natten. Jeg merker meg at noen av de som har trykket én del av IEA-rapporten aller mest entusiastisk til sitt bryst, ikke nødvendigvis støtter resten av budskapet. Rapporten foreskriver nemlig også en massiv utbygging av vind- og solkraft både til lands og til havs.
Den anbefaler elektrifisering av offshore plattformer og storsatsing på karbonfangst og lagring. Selve forutsetningen for å kutte ned på alt fossilt raskt er å kraftig få opp andelen fornybar, samtidig som man effektiviserer bruken av den energi vi allerede har.
Skal man først «høre på IEA», får man nesten ta med seg begge sider av ligningen.
Vi er opptatt av forutsigbarhet for olje- og gassnæringen, samtidig må rammebetingelsene følge med i tiden. Det er liten tvil om at norsk sokkel er på vei inn i en moden fase hvor det primært vil være aktuelt å åpne opp for ny aktivitet i forlengelsen av eksisterende felt.
Vårt nei til oljeleting i Lofoten, Vesterålen og Senja forsterker dette bildet, og derfor har vi også programfestet at vi skal utarbeide en ny petroleumsmelding hvor redusert økonomisk klimarisiko og hvordan bygge broen over i fornybarsamfunnet blir hovedtema.
Det må være respekt for at det finnes flere veier til null, så lenge vi faktisk kommer til null.
