Kronikk

Mammaskammen

Permisjonslivet med baby i over ett år kunne jeg godt vært foruten.

smiling mother embracing happy child at home

Jeg holdt på å bli sprø av mammapermisjonen, skriver kronikkforfatter Jeanette Næs Løchen: «Jeg ville ut av leiligheten. Jeg ville jobbe, tenke, diskutere, produsere, snakke og være i kontakt med andre mennesker.»

Foto: Illustrasjonsfoto / Colourbox

Bare så det er sagt – jeg er uendelig takknemlig for at jeg har blitt mamma. Men permisjonslivet, i mitt tilfelle over ett år, det kunne jeg godt vært foruten. Og det har jeg skammet meg mye over.

Jeg er ikke først og fremst mamma.

I vårt tilfelle var det et familievalg. Hvis alt skulle gå opp med studier og barnehageplass ble det til at jeg skulle være hjemme i over ett år.

I motsetning til mange andre, legger jeg ikke skylden på Instagram-profilene som peprer oss med urealistiske og idylliske bilder av hjemmelagde kanelboller, nysminkede mammaer og smilende barn på et skinnende rent kjøkken med friske blomster på bordet.

Alle som har barn vet at det ikke er sånn. Alle vet at et mer troverdig bilde heller innebærer sorte ringer under øynene, gulp på klærne, hylende treåringer og en støvsuger som forgjeves jobber med å holde gulvet fritt for middagsrester og havregryn.

Jeg legger skylden på forventninger i samfunnet – i lovverket, på fødestua, i butikker og reklamekampanjer – om at jeg, i kraft av å være mamma, ønsker å være hjemme med babyen min.

Les mer om debatten om tredeling av foreldepermisjon.

Betyr graviditet og fødsel at jeg og barnet mitt har et mer spesielt bånd enn pappaen og barnet? Nei, vil jeg svare.

Jeg har to barn. Da jeg var gravid med førstemann, sa jeg til sjefen min at jeg ønsket å komme tilbake i jobb etter seks-sju måneder. Hun sperret opp øynene: «Men hva med ammingen, da?» Jeg ble helt perpleks, for det hadde jeg faktisk ikke tenkt på. Jo, jeg hadde jo tenkt til å amme barnet mitt, men jeg visste ikke så mye om amming. Det eneste jeg visste var at jeg ikke ville være hjemme et helt år. Jeg stotret fram ett eller annet, husker ikke helt hva, og så sa hun: «Bare vent til du får han i armene dine, da vil du ikke gi han fra deg.»

Jeg begynte å tenke at hun sikkert hadde rett. Det er sånn det er å bli mamma. Instinktene tar over. Du vil ikke gi babyen fra deg.

Ønsket om å komme raskt tilbake i jobb var der fortsatt.

Men sånn ble det ikke for meg; jeg ville gjerne at pappaen hans skulle passe på han. Ikke fordi jeg hadde tilknytningsproblemer eller led av fødselsdepresjon. Og ikke fordi jeg ikke ammet. For jeg ammet. Og jeg syntes han var verdens søteste og nydeligste skapning. Herlighet, så magisk det var å holde han. Følelsesskalaen min ble sprengt i filler!

Men ønsket om å komme raskt tilbake i jobb var der fortsatt. Ikke fordi jeg var redd for karrieren min, eller fordi jeg er en prinsippfast tilhenger av delt permisjon. Nei, først og fremst fordi jeg holdt på å bli sprø! Jeg ville ut av leiligheten. Jeg ville jobbe, tenke, diskutere, produsere, snakke og være i kontakt med andre mennesker.

Hvorfor må jeg som har vært gravid og født barnet også være den som skal ønske å være lengst hjemme med det?

For å komme dere i forkjøpet; jeg skjønner også at det er en tid for alt, at det i en periode er unntakstilstand. Man er mørbanka i underlivet etter fødsel og utkjørt av hormoner og søvnmangel. Jeg skjønner også at man ikke kan få i pose og sekk. Man kan ikke få barn og samtidig regne med at alt er som før. Men hvorfor må jeg som har vært gravid og født barnet også være den som skal ønske å være lengst hjemme med det?

Ikke si at det er på grunn av amming, for så livsviktig er det faktisk ikke. Ja, det å være gravid og det å føde er skjellsettende opplevelser. Det er erfaringer som knapt lar seg forklare med ord. Men betyr det at jeg og barnet mitt har et mer spesielt bånd enn pappaen og barnet? Nei, vil jeg svare.

Jeg holdt på å bli sprø! Jeg ville ut av leiligheten. Jeg ville jobbe, tenke, diskutere, produsere, snakke og være i kontakt med andre mennesker.

Jeg er ikke først og fremst mamma. Jeg er først og fremst et menneske med følelser, tanker, relasjoner, behov og erfaringer. Det å bli mamma har definitivt formet meg, det er det ingen tvil om. På så mange måter har det tilført livet mitt dimensjoner jeg ikke ville vært foruten. Men det har ikke nødvendigvis endret hvem jeg er, behov jeg hadde før jeg ble mor, hvilke interesser jeg har og hva jeg liker å gjøre. Det er en viktig forskjell.

Det er krevende å forholde seg til følelser som er så motstridende – på den ene siden føle kjærlighet til barna mine og et enormt savn hvis det har gått en dag eller flere siden jeg har sett dem. Men på den andre siden: en lengsel etter livet mitt som jeg kjente det.

Måtte jeg klare å leve med begge deler.

Og måtte foreldrepermisjonen fortsatt fordeles likere og likere mellom mammaer og pappaer. Da slipper sånne mammaer som meg å skamme seg fordi de lengter etter å komme tilbake i jobb.