NRK Meny
Kronikk

Mamma, rusmisbrukeren

Mamma var ruset hele tiden. Hun sa det var hennes valg og hennes kropp. Det er feil.

Rusmisbruker

Jeg blir møtt av en vegg med innestengt hasjlukt, ugredd hår og sprøytenåler på gulvet, skriver kronikkforfatteren om å vokse opp i et hjem med en mor som er rusmisbruker.

Foto: Bjørn Anders Sørli / NRK

Jeg elsker deg så uendelig høyt, mamma

Men du sa, ditt liv, dine valg. Din kropp, det er deg det går ut over. Der tar du feil.

For her sitter jeg med en mor jeg ikke får møte, med en mor jeg elsker så uendelig høyt. Men med en mor som elsker narkotika mer enn hun elsker meg.

For det er sånn det kjennes ut når jeg drar på ferie med søskenbarna, er i bassenget med pappa og på ridekurs med bestefar og du ligger på sofaen hjemme.

Hele dagen.

Hele uka.

Hele året.

Jeg prøver så stolt å fortelle om hvor mye vi bada på ferie eller hva jeg har lært på kurs, og du,

du kjefter på meg for å ha vekket deg, og snur deg bort fra meg og drar dyna over hodet.

Så blir jeg flyttet i fosterhjem, og jeg går hver dag og tripper rundt for jeg gleder meg så utrolig mye til å få varme mammaklemmer fra deg, men så kommer dagen og fostermor får en melding fra deg om at du ikke er i form så samværet er avlyst.

Jeg tyvlåner mobilen til fostermor for å ringe deg, og ingenting stikker mer i hjertet enn når du ikke husker at vi prata for tre dager siden eller den ene dagen jeg og kontaktpersonen kom på samvær til deg som hadde vært planlagt i flere måneder, og det tar en halvtime før du åpner opp.

Og vi blir møtt av en vegg med innestengt hasjlukt, ugredd hår og sprøytenåler på gulvet. Alt du sier er unnskyld, du glemte det. Og det er ærlig, men det gjør så vondt, for hvilke mor glemmer sitt eget barn?

Den eneste forklaringen jeg finner er at jeg ikke er verdt å elske. Når noe uten sjel eller følelser får deg til å føle mer enn all kjærligheten jeg har for deg, da må det være meg det er noe galt med.

Så jeg blir sint, jeg blir illsint. Jeg slår fostermor, jeg stikker av, jeg mobber vennene mine og jeg kutter i meg selv. Jeg sulter meg selv, går ned i vekt og jeg peker ut alt ved meg selv i speilet som jeg hater for jeg er så feit, så stygg så verdiløs at ikke engang min egen mor kan elske meg. Så jeg fortjener å dø.

Følg debatten også på NRK Debatt på Facebook og Twitter

Jeg kutter så mye, så dypt at jeg ser blodet pumper ut i takt med hjertet helt til hjertet slår saktere og jeg vet nå at jeg virkelig hater meg selv. Jeg er ikke redd for å dø nå mens jeg holder på å dø og jeg blir skuffet når jeg våkner neste dag, størkna fast i mitt eget blod.

Så slutter jeg å føle, for å savne deg gjør så vondt, så da er det bedre å bare slutte, men jeg slutter ikke bare å savne deg, jeg slutter å være glad i alle jeg har rundt meg så det kommer på det samme hvor mye jeg sårer de som hadde gjort alt for meg, for jeg har lært at å føle, det er svakt.

Men jeg har ennå en sult for å føle, så da blir jeg kriminell, for rushet av å ikke bli tatt er det eneste jeg føler. Men sulten blir større så jeg prøver å drikke, og jeg blir voldtatt for jeg er for full til å si nei eller kjempe for meg selv. Så drikker jeg hver dag etterpå, for alt jeg føler nå er skam.

Jeg går ned på rommet mitt og legger meg i sengen. Fostermor kommer ned og forteller om søskenbarna som har vært på besøk, og om alle de koselige familiehistoriene som har gått rundt middagsbordet, og jeg -

Jeg kjefter på fostermor for å ha vekket meg, snur meg bort og drar dyna over hodet.

To år senere ser jeg meg i speilet og ser en ødelagt ung jente, men så ser jeg meg selv i øynene og at jeg er en direkte kopi av deg.

Så du kan si:

Ditt liv, dine valg. Din kropp, det er deg det går ut over.

Men der tar du feil, for jeg valgte bort meg selv når du gjorde det.

For greia er at,

Dine valg ble mine, og ditt liv, det ble mitt.

NRK Ytring har valgt å la fortfatteren være anonym av hensyn til familien og hennes unge alder.