For litt over ett år siden sa statsministeren i nyttårstalen sin at «Det må bli enklere å få psykisk hjelp». Mens alle var opptatt med korona gikk familien min gjennom en helt annen krise. Koronaen var ikke mer enn et sus i bakgrunnen av en storm.
Vi hadde stått i stormen før, men denne gangen var det verre. Det skyldtes at regjeringen fra 1. september 2017 gjorde det vanskeligere å tvangsinnlegge pasienter.
Personer med psykose skjønner ikke selv at de er syke.
Derfor må de ofte tvinges til å motta behandling. Moren min er egentlig veldig omtenksom og fornuftig. I alle år har hun vært en god mor, kone, venn og kollega. Og hun har bipolar lidelse.
De siste årene har hun hatt flere psykoser, både maniske og depressive. Når hun er manisk har hun uendelig mye energi, hun sover ikke, har mange urealistiske ideer, og høye tanker om seg selv. Hun blir paranoid og fryktelig sint hvis man prøver å snakke henne til fornuft. Enten er du med henne, eller så er du mot henne.
Det kan vare i flere måneder.
Første gangen hun ble tvangsinnlagt, for noen år siden, kjentes det som en enorm lettelse for meg. Hun var trygg, vi var trygge og hun ble tatt hånd om. Den gangen var det nok at hun var manisk, men det holdt ikke nå sist.
Med den nye lovendringen kan en person tvangsinnlegges kun om personen utgjør en fare for eget eller andres liv eller helse, eller dersom vedkommende ikke er «samtykkekompetent». Det vil si at dersom man er i stand til å ta imot informasjon om tilstanden sin og anerkjenne den, kan man ikke tvangsinnlegges. Dette er det flere store utfordringer ved:
- Det er vanskelig for helsepersonell å vurdere om noen er samtykkekompetent når de ikke kjenner personen.
- I praksis skjønner man ikke at helse og liv står i fare før noen blir skadd, og da er det for sent.
- Det er mye som kan gå galt før helse og liv står i fare.
- Det skåner ikke den syke fra det hun gjør når hun er psykotisk.
Jeg unner ingen å få mani. Det er et kaos.
Typisk er at pasienten blir paranoid og spinner konspirasjonsteorier som familien bruker all energien sin på å rydde opp i. Det river familier i stykker. Alle er slitne og sårbare. Konfliktnivået er høyt, og man risikerer å bli utbrent.
Siden moren min ikke ble vurdert som voldelig eller suicidal, og hun fremstår oppegående når hun er manisk, gikk hun flere uker med ubehandlet psykose. Politiet tok henne til legevakten. Legevakten mente at hun ikke var syk nok for tvangsinnleggelse, og så fortsatte marerittet.
Jeg flyttet inn hos foreldrene mine i noen uker mens det sto på som verst. Moren min hadde stukket av og tatt inn på et hotell. Hver dag kom det milelange e-poster om hvor forferdelige vi var. Hun ringte oss i tide og utide og opprettet messenger-grupper med hele slekten og store deler av nettverket sitt.
Hun delte lange anklager og konspirasjonsteorier. Hun kom hjem et par ganger for å hente tingene sine og krevde at vi ikke skulle være der mens hun kom, men vi følte ikke at vi kunne stole på henne. Det fikk vi rett i da hun en gang tok seg inn uten oppsyn og raserte hele første etasje før politiet fikk stoppet henne.
Da ble hun endelig lagt inn.
Imens ble faren min ekspert på den psykiske helsevernloven, pasient- og brukerrettighetsloven og ekteskapsloven. Dette for å få henne til behandling og for å beskytte økonomien deres.
Man trenger ikke være voldelig eller suicidal for å kunne gjøre stor skade på livet sitt.
Pasienten kan brenne broer til venner, familie og arbeidsplass. Hun sliter ut nettverket sitt med anklager og sinne. Uten støtte fra helsemyndighetene tvinges pasientens viktigste støttespillere til å trekke seg unna hun vi er så glad i. Til å flytte, bytte låser, og blokkere numre og e-poster.
Jeg kan ikke forstå at dette er til pasientens beste. Det bør være et poeng å hindre den maniske fra å gjøre uopprettelig skade for seg selv og sine omgivelser. Ellers blir depresjonen som kommer etterpå dypere, lengre, og muligheten for full rehabilitering blir redusert.
Moren min, når hun er seg selv, skammer seg forferdelig over det som har skjedd. Hun har til og med i frisk tilstand prøvd å gi faren min fullmakt til å bestemme for henne under en mulig fremtidig mani, men helsemyndighetene kan ikke love at det ønsket kan bli innfridd.
Høyre kan gjerne forsvare innstrammingen for bruk av tvang.
Det er et vanskelig spørsmål og bør ikke bli tatt lett på. Men når Bent Høie sier at det ikke finnes dokumentasjon for å si at lovendringene fører til flere alvorlige hendelser, så er det for vår del skivebom.
Man burde også ta hensyn til pasienten, hennes verdighet og tilfriskning.
Selv om moren min er seg selv nå er jeg redd for at vi kommer til å få nye runder i fremtiden. Terskelen for å få moren min innlagt denne gangen var altfor høy og det som skjedde burde aldri ha skjedd. Når hun er manisk blir vi maktesløse, og det urettferdige er at hun må betale prisen etterpå.
Prisen er skam, angst, depresjon og stigma.
NRK Ytring kjenner forfatteren og identiteten til de andre involverte, som har godkjent at teksten publiseres. Enkelte opplysninger i teksten er endret for å anonymisere de berørte partene.
