NRK Meny
Kronikk

Hvordan måler vi politiets effektivitet?

Et politidistrikt med lang saksbehandlingstid og lav oppklaringsprosent kan være mer effektivt enn et som skårer bedre på disse to enkelparameterne.

politiet

Om en sak blir oppklart raskt eller ikke har sammenheng med om gjerningspersonen er kjent ved anmeldelse, og dette varierer kraftig mellom ulike typer forbrytelser, forklarer kronikkforfatteren. Her har politiet sperret av et område ved Sentralbanestasjonen i Oslo etter en knivstikking.

Foto: Johannessen, Sara / NTB scanpix

Når politiets etterforskning diskuteres dukker det ofte opp to begreper: oppklaringsprosent og saksbehandlingstid. Kritikerne hevder at oppklaringsprosenten er for lav og at saksbehandlingstiden er for lang. Begge deler sees som uttrykk for at politiet jobber ineffektivt. Politiet på sin side pleier å mene at problemet ikke er ineffektivitet, men for lite ressurser.

Ikke nødvendigvis mer effektivt

I et forskningsprosjekt på Politihøgskolen har vi sett nærmere på oppklaringsprosent og saksbehandlingstid i politiet. Gjennom to parvise sammenligninger av fire politidistrikt har jeg undersøkt om oppklaringsprosent og saksbehandlingstid sier noe entydig om hvordan etterforskningsarbeidet gjennomføres. Kan det uten videre slås fast at et politidistrikt som skårer høyt på den totale oppklaringsprosenten og har kortere saksbehandlingstid er mer effektivt enn et distrikt som har lav oppklaring og lengre saksbehandlingstid? Svaret er nei. Også andre vesentlige faktorer må tas med i regnestykket, som eksempel hvilken type forbrytelser distriktet har.

Det viktigste er om det finnes en navngitt mistenkt på anmeldelsestidspunktet.

Johannes Knutsson

Oppklaringsprosent defineres som forholdet mellom det totale antall anmeldte – og oppklarte – forbrytelser. Den viktigste faktoren for om en forbrytelse skal bli oppklart, er om det finnes en navngitt mistenkt person på anmeldelsestidspunktet. Sannsynligheten for at det finnes en kjent gjerningsmann varierer kraftig ut fra type forbrytelse det handler om.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Ulike forbrytelser, ulike forutsetninger

Ved vinningsforbrytelser som innbrudd eller sykkeltyveri finnes det sjelden en konkret mistenkt person på anmeldelsestidspunktet. Oppklaringsprosenten i disse sakene er lav, hvor om lag en prosent av anmeldte sykkeltyverier oppklares.

Ved forbrytelse rettet mot personer er det langt mer vanlig at den fornærmede oppgir en konkret gjerningsmann i sin anmeldelse til politiet. Dette skyldes at de

Ved forbrytelse rettet mot personer er det langt mer vanlig at den fornærmede oppgir en konkret gjerningsmann.

Johannes Knutsson

fleste voldshendelser skjer mellom personer som allerede kjenner hverandre. Derfor blir også oppklaringsprosenten høyere for forbrytelser mot personer enn for vinningskriminalitet.

En tredje type forbrytelse er de som blir oppdaget fordi politiet gjør en kontroll, for eksempler promillekjøring eller bruk og besittelse av narkotika. Her blir hendelse og gjerningsperson oppdaget samtidig, og oppklaringsprosenten blir følgelig svært høy.

Resultatene i undersøkelsen viser at andelen anmeldelser til politiet med ukjent gjerningsmann, legger betydelige føringer i politiets oppklaringsprosent.

LES OGSÅ: «Politiets største utfordring» av politioverbetjent Lars Gaupset (15. januar 2013)

Oppfølging og velfungerende rutiner

Generell saksbehandlingstid sier lite om det faktiske arbeidet som gjøres i et politidistrikt. For å kunne sammenligne politidistrikt må saksbehandlingstiden brytes ned på de ulike avgjørelseskategoriene som benyttes. Tallene viser at mange vinningsforbrytelser, som for eksempel tyveri av mobiltelefon på vei til eller fra jobb eller skole, blir «henlagt grunnet manglende opplysninger om gjerningsperson». I disse sakene er det ofte ingen reell etterforskningsinnsats. Sakene behandles i det hele tatt utelukkende gjennom administrative rutiner og saksbehandlingen blir dermed rask. Ettersom denne type saker utgjør en stor majoritet av de anmeldte forbrytelsene, vil saksbehandlingen få et stort gjennomslag i den totale saksbehandlingstiden for politidistriktet. Resultatet for saksbehandlingstiden vil, spesielt om den er kort, føre til at det ser ut som den samlede saksbehandlingstiden for forbrytelserer er kortere enn den egentlig er.

For å kunne si noe om oppklaringsprosent og saksbehandlingstid i et politidistrikt, må en følgelig gå bak tallene. Det kan føre helt feil å gå ut i fra noen enkle kvantitative tall i bedømmelsen av om arbeidet i et politidistrikt er godt eller dårlig.

Det finnes flere eksempel på at slik misforstått målstyring har ført til både misbruk av statistikk og rent fusk.

Johannes Knutsson

Erfaring fra dette og andre studier, viser at det er risikabelt å styre politiinnsatsen ved hjelp av enkle kvantitative mål som oppklaringsprosent og saksbehandlingstid. Det kan fort bli et mål i seg selv å få høy oppklaringsprosent og kort saksbehandlingstid. Måleresultatet blir det sentrale, ikke det faktiske politiarbeidet. Det finnes flere eksempel på at slik misforstått målstyring har ført til både misbruk av statistikk og rent fusk, bare for å oppnå de «riktige» verdiene.

Det er en ting er å styre en virksomhet, noe annet å følge den opp. Og selvfølgelig må politiets virksomhet følges opp. Hvordan kan en ellers utvikle politiarbeidet slik at det drives på best mulig måte? Hva fungerer bra og hva fungerer mindre bra? Dette er sentrale spørsmål for politiet. Utgangspunktet for oppfølging er å bedømme om politidistriktet oppnådde det ønskede resultat og måten det foregikk på. Dette krever personer som både kjenner godt til politidistriktet og har gode kunnskaper i metoder for oppfølging, vurdering og analyse. Å utforme velfungerende rutiner er krevende; de må bygge både på kvantitative og kvalitative data. Som rapporten konkluderer er det en stor utfordring for politiet å skaffe seg den kompetansen som trengs for å implementere oppfølgingsrutiner som virkelig kan bidra til å utvikle politiet som en kunnskapsintensiv organisasjon.