Makten, æren og enigheten

Mest sannsynlig må noen tape ære for at de borgerlige skal beholde makten. De kan ikke unngå å tenke på det når de setter seg ned rundt forhandlingsbordet. Da handler det ikke om hva som er sagt på pressekonferanser, ment i avisintervjuer, regnet på i budsjettdokumenter eller foreslått i debattstudioer. Da sitter de der. Høyre, Frp, KrF og Venstre.

Den politiske avstanden er ekstra stor denne siste budsjetthøsten før stortingsvalget. Mellom Frp og Høyre som sier de har gått så langt det er forsvarlig å gå i økning i veibruksavgiften for diesel og bensin, mens Venstre tar et stort jafs og øker prisene enda mer.

Det grønne skiftet er mer komplekst og omfattende enn dette. Likevel står pumpeprisen på drivstoff igjen som essensen og den viktigste diskusjonen. For alle praktiske formål er det ultimative krav på begge sider: Hit, men ikke lenger, sier regjeringspartiene. Langt fra godt nok, kontrer Venstre.

På et eller annet, ikke fullt så konstruktivt tidspunkt, blir forhandlingene en dragkamp om å unngå å tape ansikt. For enten økes drivstoffprisen utover regjerings opplegg, eller så gjør den det ikke.

Makten

Sannheten er at ingen i de fire partiene ser nå en mulig utvei av forhandlingene. Veien må bli til mens man går. Summen av budsjettforslagene til regjeringen, Venstre og KrF er ikke særlig til hjelp som kartskisse, mer som primærstandpunkt. Det er viljen til kompromiss og forstå motpartenes behov som vil styre om dette blir en budsjettkrise eller ikke.

Selv om det ikke er sannsynlig med en regjeringskrise, kan det bli umulig å unngå en budsjettkrise. Mer eller mindre alvorlige brudd underveis, slik det i realiteten var i fjor, vil ikke være overraskende. Man kan måtte finne til nå ikke kjente eller vanlige måter å lose budsjettet gjennom på.

Når det spisser seg til kan det bli uoversiktlig. Blir alle fire enige? Overlever samarbeidsavtalen? Blir det kabinettsspørsmål? Mer eller mindre alternative grep kan bli nødvendig. I ytterste konsekvens at de fire kun blir enige om budsjettrammene i finanskomiteen, mens man må søke ulike flertall for ulike enkeltposter i hver eneste fagkomité. Det har aldri skjedd før, men kan bli en mulighet.

Æren

Regjeringspartiene, særlig Frp, fastholder altså at det er uaktuelt å øke drivstoffprisene mer enn 35 øre for diesel, 15 øre for bensin og at kompenserende tiltak med blant annet lettelser i årsavgift, pendlerfradrag og bompengesatser i distriktene ligger bom fast.

Venstre vil øke drivstoffprisene ytterligere med 65 og 35 øre på toppen av regjeringens forslag. I tillegg vil partiet slette hele den pakken hvor regjeringen vil gi noe tilbake til bilistene. Og kutte i veibevilgningene. KrF øker også mer enn regjeringen, med henholdsvis 20 og 15 øre.

Det har vært et spesielt oppspill til disse forhandlingene. Helt siden statsministeren og finansministeren presenterte drivstoffpakken og kalte det «så langt det var forsvarlig å gå fra ett år til et annet». Derfor er det på sin plass å si at øre-diskusjonen går på æren løs. Kanskje mer enn det har å si for kortsiktig, faktisk, reduksjon i klimagassutslippet målt i tonn for 2017.

Det spesielle er også at partiet som kortsiktig har en best forklaring på behov for brudd – Venstre – ikke har en god forklaring på sikt, fordi de ikke vil bytte statsminister. Mens partiet som på sikt ikke kan utelukke å støtte en annen statsministerkandidat – KrF – ikke har en kortsiktig solid forklaring på hvorfor det skal bli forhandlingsbrudd på nå.

Hva Venstre vil til syvende og sist, hvis premisset er at primærpolitikken deres ikke får flertall, er vanskelig å få tak på. De ser heller ikke selv en vei ut av dette. De har lagt lista høyt for egen del.

Venstre sa i sin tid nei til alle innstramningsforslagene i innvandringspolitikken, men ble til slutt med på en enighet. De utarbeidet sin egen forsvarsplan og satt seg på gangen utenfor forhandlingene, men er nå inne i prosessen igjen. Sånn sett kan de måtte navigere seg inn mot regjeringens politikk også i klimasaken, men da taper de mer ansikt slik de har posisjonert seg denne høsten.

Det er naturlig å se for seg at et første utspill fra regjeringspartiene vil være å gi Venstre gjennomslag for en rekke andre «grønne tiltak» som ikke medfører endring i regjeringens forslag til drivstoffopplegg. Venstre peker selv på en økt Co_₂-avgift. Men det er ikke godt nok for Venstre, spesielt hvis Frp mener drivstoffprisene må skjermes for ytterligere økning.

Det kan også komplisere forhandlingene at det er vanskelig, til tider umulig, å beregne klimaeffekten av politiske tiltak. Særlig på kort sikt. Det er vanskelig å tvinge noen til å strekke seg ekstra langt, hvis man ikke kan selge en vanntett forklaring som viser hva man får igjen, eller er begrunnelsen.

Avstand i sentrum

Venstre går da også til forhandlingsbordet med en mer konkret, kompleks og pedagogisk begrunnet pakke som svarer på det de selv i over ett år har prøvd å overbevise sine venner om: Det grønne skiftet er et nullsumspill, ikke merinntekter for staten. Det skal skje sektorvis og føre til konkrete reduksjoner i klimagassutslipp på kort og lang sikt mot 2030.

Venstre fikk inn et kort avsnitt om dette i fjorårets budsjettenighet, i ulike forhandlingsrunder på ulike nivå gjennom året har de prøvd å materialisere noe før regjeringen la frem sitt budsjettforslag i oktober, det lyktes de altså ikke med. På noen korte, hektiske og utmattende uker skal de igjen prøve å bli enige.

Støttepartiene har lagt frem ganske ulike utgangspunkt for forhandlingene.

KrF kutter over 8 milliarder i regjeringens foreslåtte skatteletter, men bruker bare 0,6 milliarder kroner mindre oljekroner. Venstre bruker nær 7 milliarder mindre oljepenger, omprioriterer 7,5 milliarder skattekroner (som gis med én hånd og tas tilbake med en annen). Det totale skattetrykket skjerpes med cirka 1 milliard.

KrF omfordeler ikke sine grønne avgiftsøkninger krone for krone.

Venstre vil ikke ha KrFs modell for lærersatsing, hvor flere lærere skal komme de minste barna til gode. Venstre vil omfordele barnetrygden, KrF vil øke den for alle. KrF vil øke kontantstøtten, Venstre vil fjerne den helt allerede neste år.

Som oljepengebruken indikerer er budsjettdisiplinen ulik i de to partiene. Begge partiene sier nei til mange av regjeringens prioriteringer, KrF trenger pengene til egne små og store hjertesaker, Venstre sparer mer – blant annet gjennom betydelige budsjettkutt de aldri vil få flertall for.

Enigheten

En stor politisk avstand. Økt temperatur. Mer på spill. Dårlig tid. Kriseprat og ultimatum-snakk. Det eneste som til slutt samler de fire er kanskje at man taper så mye, jo større krisestemning som siver ut av forhandlingsrommet i ukene som kommer. At det å unngå krise blir et lite halmstrå som redder en slags enighet med arrangerte smil og budsjettavtale.

Den borgerlige budsjetthøsten har hvert år kostet dem på målingene. Noen av strategene kaller det en borgerlig budsjettinfluensa. Men det eneste som nærmere seg en høy kroppstemperatur er Aps nivå på meningsmålingene.

Han som nok unngår å tape denne høsten er Jonas Gahr Støre.