Kommentar

Makta under politietterforskning

Eva Kristin Hansen går av som stortingspresident. Den beste utgangen var unødvendig vanskelig å finne for henne. Politiet kom henne til unnsetning.

Eva Kristin Hansen

Politiets uvanlige søkelys var også det som skulle til for å få stortingspresident Eva Kristin Hansen til å rett før klokken 19 torsdag innse noe hun kunne innsett langt tidligere.

Foto: William Jobling / NRk

Våre tillitsvalgte lovgivere er under politietterforskning.

Det viser at maktfordelingsprinsippet man snakker teoretisk om på statsvitenskapsforelesninger og i festtaler, faktisk fungerer. Det er et skille mellom den lovgivende, utøvende og dømmende makt.

Pressemeldingen fra statsadvokaten var det som skulle til for å redde inntrykket av at det faktisk er likhet for loven i dette landet. At fulltidspolitikere ikke skal behandles annerledes enn Nav-klienter, skattytere, lånekassemottakere og andre som møter komplekse regelverk i krevende livssituasjoner.

Politietterforskningen av pendlerbolig-komplekset er det som skal til for at norsk politikk i stort kan begynne det møysommelige arbeidet med å gjøre seg tilliten verdig for alle oss som stemmer på dem.

Ingen gallionsfigur

Politiets uvanlige søkelys var også det som skulle til for å få stortingspresident Eva Kristin Hansen til å rett før klokken 19 torsdag innse noe hun kunne innsett langt tidligere:

En som har snublet i møte med Stortingets regelverk kan ikke være gallionsfigur og ansvarlig for at Stortinget gjør en fullverdig og troverdig opprydning som høster tillit i befolkningen.

De ulike politikerne som har fått sakene sine brettet ut i media har balansert innenfor og utenfor regelverket i ganske ulik grad og med ulik alvorlighetsgrad. Hva etterforskningen vil vise gjenstår å se.

Det er også viktig å komme til bunns i hvor stor del av sakskomplekset som er en administrasjonsskandale. Hvordan politikerne har blitt rådet, veiledet eller kanskje til og med villedet i regelverket de både utformer og forvalter, er av betydning.

Regelverket er åpenbart for dårlig utformet, svakt praktisert og i for liten grad kontrollert. Det har vært for tillitsbasert.

Stortingspresidenten

Svein Harberg (H) trer inn som leder av presidentskapet til en ny stortingspresident er valgt.

Foto: Torstein Bøe / NTB

Ville kjempe

Det var en synlig sliten, men samtidig ikke slagen stortingspresident som i 12-tiden kom ut i Stortingets ærverdige Eidsvollsgalleri og sa at hun ikke hadde vurdert å trekke seg.

Hun sa det var personlige grunner som kunne forklare saken hennes. Hun sa hun skulle forklare seg skriftlig.

Hun sa ikke at norsk politikk, Stortinget, Arbeiderpartiet og henne selv ville vært best tjent med at hun beklaget å ha feiltolket regelverket og selv, uten press fra andre, hadde kommet til at det beste i denne situasjonen var at noen andre tok over.

Der under de mektige maleriene av mennene som skrev første kapittel i historien om folkestyret vårt, ville hun først og fremst si hvor tøft det hadde vært for henne og at hun nå skulle svare for seg.

Det medmenneskelige er lett å forstå. Det kan forklare, men ikke unnskylde. Det endrer ikke skyld og ansvar, men det kan påvirke forståelsen. Slik er det i trygderetten. Slik bør det også være i Stortingets presidentfløy.

Lite nytt

Eva Kristin Hansens skriftlige redegjørelse som kom torsdag kveld bringer lite nytt fra hva hun muntlig har fortalt pressen. Den bidro ikke til å gjenreise tillit, men få i opposisjonen ville være dem som tok henne hardest.

Det ville vært brutalt å kaste henne gjennom flere dagers politisk teater. Det ville vært krevende for Aps parlamentariske leder eller statsminister å kaste henne mot sin vilje, tvinge en kjempende stortingspresident til å gå av.

Det beste ville være om hun tok konklusjonen selv.

Til slutt gjorde hun det.

Hadde hun kjempet videre, ville tilliten forvitret på en måte som ikke hadde tjent noen til ære.

Nå må politikerne starte arbeidet med å gjenoppbygge tilliten i folket. Det er avgjørende viktig for demokratiet.