Kjære ungdom, du som er i begynnelsen av tenårene. Kjære tjueåring, du som har blitt en ung voksen. Til alle pårørende som har mistet et barn til telefonen og spiseforstyrrelsen. Kjære helsevesen, dere som i aller høyeste grad prøver å hjelpe:
Vi er nødt til å snakke om hva som foregår på sosiale medier blant spiseforstyrrede. En av 10 elever på videregående skole rammes av en spiseforstyrrelse. Utviklingen er urovekkende og en varslet krise.
TikTok-videoer av unge jenter som danser foran mobilkameraet på en kritisk lav vekt går viralt. Og samtidig som seertallet og likerklikkene øker, blir de bare yngre, sykere og dårligere. I kommentarfeltet deler de hjerter, støttende ord og lange poetiske dikt imellom seg. Men kommentarfeltet blir i virkeligheten en sammenligning, konkurranse og dyrking av egen sykdom.
Jeg har sett det fra innsiden. Jeg har hatt anoreksi i mange år, men jobber hver dag med å velge livet fremfor anoreksien. I dag tar jeg bachelor i sykepleie, friskere enn noen gang. Jeg har lenge vært veldig privat om min historie, og dette er egentlig et veldig lukket kapittel i mitt liv.
Nå ønsker jeg å bruke mine egne erfaringer for de aller yngste, utenforstående og pårørende. Som kommende sykepleier og medmenneske klarer jeg ikke å la være.
Det er vanskelig å forstå at intelligent og sosial ungdom kan falle inn i et fremmed og ukjent terreng på nett. Men det enhver forelder vet, er at tenårene er en tid for utforskning, læring, grensesetting og kjærlighet.
Dette er et ganske flott utgangspunkt. Men kommer ungdommen inn i det anorektiske og lukkede nettsamfunnet, kan starten på ungdomsårene bli ordentlig forstyrret.
Så kjære du i tjueårene, du som har vært i gamet i noen år. Du som fortsatt legger ut dansevideoene dine på TikTok. Du som forteller hva du spiste på din laveste vekt. Du som lister opp alle dine fearfoods. Du som kommer med historiene fra du var innlagt og forteller om alt det latterlige spiseforstyrrelsen din kunne få deg til å gjøre. Du som poster bilder med sonde i nesen eller det kjente linoleumsgulvet på sykehuset: Innerst inne så kjenner du rekkevidden av disse innleggene. Du vet konsekvensene.
Og det er det som gjør meg så sint.
Du vet at når du forteller om hva du spiste på ditt dårligste, lager du nye handlelister og sender andre nye spiseforstyrrede rett i butikken. Når du forteller om din nei-mat, blir det andres nei-mat. Når du forteller om episodene dine som innlagt, tror andelen som ikke har vært innlagt med en spiseforstyrrelse at de ikke har vært «spiseforstyrret nok».
Når du danser foran kameraet til en ny TikTok-challenge, legger andre merke til kiloene du har mistet fra forrige innlegg. Og i håp om at de kan bli like syke som deg, scroller de videre nedover instagrammen og TikToken din. Og du koser deg med det. Fordi din spiseforstyrrelse fores av oppmerksomhet og beundrende blikk.
Å romantisere en spiseforstyrrelse, er å romantisere et rusavhengig liv. Den tolv år gamle jenta som får se en sonde for aller første gang, tror på smilet og energien du viser på dansevideoene. Du er jo så pen der du står.
Hun tror på illusjonen om et holdbart anorektisk liv.
Hun vet ikke om alle dagene imellom hvor det til og med kan være vanskelig å holde nakken oppreist. Alle vennene og ungdomsårene som vil gå tapt, bare fordi hun befant seg på helt feil plass, i en veldig sårbar tid.
Så vær så snill kjære tjueåring, bruk heller hodet og hjertet, ikke spiseforstyrrelsen. Det er tross alt du og jeg som er de ansvarlige voksne nå.
Jeg har vært innlagt. Jeg vet at når man blir eldre, blir man også et slags forbilde for yngre medpasienter. Har jeg tatt gode valg, har det vært med å påvirke andre i positiv retning.
Det er derfor jeg savner jentene og guttene som logget seg ut av det sosiale, spiseforstyrrede nettverket. De som nå lever et ekte, holdbart og innholdsrikt liv. De «friske» ser man nesten ikke noe til, nettopp fordi vi ikke orker å være i nærheten av sykdommen. Men det er vi som må si fra.
Hadde jeg klart det, ville jeg samlet dem alle. Samlet oss til en vakker, stor bukett. Fått oss på storskjerm. Latt oss få brøle et skikkelig etterlengtet friskt og voksent omsorgsbrøl. Slått varsko og alarm. Belyst fenomenet for de redde utenforstående. For å forklare, bidra og styrke kunnskapen til helsevesenet. Skapt en motvekt.
En motvekt som viser en verden utenfor spiseforstyrrelsen. En ekte verden som står på siden, savner og lengter. Alle vi som har erfart, overlevd og lever.
Skrevet for de unge, de utenforstående, helsevesenet, de gamle traverne og ikke minst for den lille jenta i meg.
