Debatten om bruk av digitale læremidler i skolen er viktig. Men det er selvsagt ikke sånn at nettbrett eller andre digitale læremidler er noen erstatning for en faglig dyktig lærer. Tvert imot.
Som kunnskapsminister fastsetter jeg læreplanene for alle fag i grunnskolen. Hvordan elevene skal nå målene i læreplanene er det derimot ikke jeg som avgjør.
Om elevene skal ha hvert sitt nettbrett, om de skal bruke digitalt utstyr hver dag, og hva de skal bruke de digitale verktøyene og ressursene til, bestemmes av den enkelte kommune – og ute på den enkelte skole. Sånn skal det være.
Men det er viktig at vi fra nasjonalt hold bidrar til at lærerne og skolelederne har kompetanse til å vurdere hvor, når og hvordan digitale verktøy og ressurser skal benyttes på best mulig måte.
Gaute Brochmann hevder på NRK Ytring at det er myter og ikke fakta som styrer det han kaller «forelskelsene» i nettbrett i norsk skole. Slik mytene og Brochmanns argumentasjon mot dem er formulert, er de egnet til å skape nye skyttergraver.
Når jeg har ment at debatten er utdatert, er det fordi jeg ikke tror norsk skole er tjent med spissformuleringer som virker unyanserte og splittende.
Vi må vri fokuset fra å telle antall timer digitale verktøy brukes til å se på hvordan verktøyene brukes. Det er der debatten bør ligge.
I likhet med andre foreldre er også jeg bekymret for at barna bruker for mye tid på skjerm. Jeg er også opptatt av at barn må bevege seg, og delta i det som skjer her og nå.
Men i skolesammenheng skal ikke nettbrett brukes som underholdningsmaskiner. På skolen skal nettbrett brukes til å tilegne seg ny kunnskap, og nye ferdigheter. I klasserommet skal nettbrettene bidra til læring.
Brochmann peker på at det ikke finnes noen norm eller dedikert studie av barn, skjerm og skole. Det er riktig, og årsaken er at spørsmålet er komplekst.
Det finnes svært mange studier som ser på ulike aspekter ved bruk av IKT i læringsarbeidet. Derfor baserer vi oss på kunnskapsoppsummeringer der det finnes, i tillegg til å følge med når det kommer nye og relevante enkeltstudier.
Internasjonal forskning viser at digitale verktøy kan gi gevinster for barn og unges utvikling og læring hvis disse brukes på en god måte. Samtidig kan digitaliseringen ha motsatt virkning hvis kvaliteten på verktøyene er lav, lærere mangler rett kompetanse og innfasingen ikke baserer seg på en god, pedagogisk plan.
Det er riktig som Brochmann skriver at vi foreløpig vet for lite om læringseffekten for barn og unge som bruker digitale verktøy.
Det er krevende for forskningen å holde tritt med den teknologiske utviklingen. Samtidig går den teknologiske utviklingen sin gang, og den utviklingen kan ikke norsk skole melde seg ut av.
Derfor engasjerer flere norske forskningsmiljøer, som Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger, OsloMet, NTNU og NIFU, seg for å gi lærere et bedre kunnskapsgrunnlag.
Venstre har i en årrekke snakket om mulighetene som ligger i en digitalisering av skolen. På grunn av koronaen har den prosessen akselerert, og vi har fått digitalisert skolen på en måte vi nok hadde brukt flere år på hvis vi ikke hadde hatt denne situasjonen.
Digitale læremidler er kommet for å bli. Det har koronaen vist oss, og det har Venstre forsøkt å fortelle i lang tid.
Følg debatten:
