Red.anm: Denne replikken følger opp Brennpunkt-dokumentaren «Den siste reisen» og kronikken «Sviktet inn i døden».
Mens mange Brennpunkt-seere kjente en klump i halsen i går, reagerer KrFs Olaug Bollestad med sinne mot NRK på grunn av det hun kaller manglende objektivitet.
Det finnes dessverre ikke objektivitet eller rasjonelle faktabaserte argumenter nok i verden til at Olaug Bollestad skal kunne overbevises om at aktiv dødshjelp og en selvbestemt verdig avslutning på livet er det riktige. Når hun samtidig helt bevisst, sikkert etter å ha tenkt seg om, velger å bruke ordet «dødshjelpindustrien» om klinikken vi får se, fratas hun all troverdighet. Hun prøver å fremstille dette som noen som hjerteløst tar livet av mennesker på samlebånd, noe som selvsagt er tull og som passer dårlig til Bollestads påtatte høye moral om objektivitet.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Ikke det samme som selvmord
Tidligere undersøkelser viser at så mye som 70 prosent av Norges befolkning ønsker å tillate aktiv dødshjelp. Hvis det er noe NRK fortjener kritikk for, så er det å si at det er svært mange som er motstandere av dette. NRK burde også opplyst om hjelpetelefon for dem med selvmordstanker.
At Bollestad med sin medisinske bakgrunn forsøker å sidestille selvmord med aktiv dødshjelp er helt utrolig. De som begår selvmord er som regel mennesker som trenger hjelp. De som ønsker aktiv dødshjelp er mennesker som ikke kan hjelpes og som pines til de går bort.
Aktiv dødshjelp krever svært strenge kontrollrutiner og reguleringer. Premisser om at sykdommen er smertefull, uhelbredelig og dødelig, og at valget er tatt på selvstendig grunnlag, må ligge til grunn. De praktiske problemene er så store at FrP utelukkende har tatt et prinsipielt standpunkt i saken. Med andre ord er vi for aktiv dødshjelp forutsatt at alle de praktiske utfordringene er løst. Det er de ikke i dag, derfor har heller ikke FrP gått til valg på å innføre ordningen.
Vil ikke bli husket som pint
Bjørnar Kanli satte for alvor i gang debatten om aktiv dødshjelp i Norge når han etter å tatt sitt eget liv i 2008 skrev sitt avskjedsbrev «En tale fra graven» i Aftenposten. Det var dette som vekket mitt engasjement for aktiv dødshjelp.
«Det eneste jeg er lei meg for, er at jeg nå er nødt til, som en tyv i natten, å ta mitt eget liv. Det er ikke akkurat noen verdig og fin slutt på livet som jeg av våre styrende er tvunget til!
Dette i grell kontrast til følgende scenario: Jeg kunne samle mine nærmeste rundt meg, ta et varmt og fint farvel, legge meg i min seng, strekke hånden ut etter giftpillen og sovne fredfullt inn – antagelig ville jeg gjøre det med et godt smil om munnen. Jeg føler meg ganske overbevist om at også mine nærmeste ville føle det som en verdig og fin slutt på livet.»
Staten Norge og Bollestad tvinger disse menneskene til å leve videre uten et valg og en mulighet til å avslutte livet med verdighet. Ta adjø med sine nærmeste mens de ennå er i stand til å prate og bevege seg.
Jeg tror de aller fleste har lyst å bli husket som et smilende og givende menneske, ikke som noen som har vært pint til døde i en sykeseng. Det er nok heller ingen som har lyst å se sine nærmeste, sine forbilder ligge der å visne til det ikke er mer igjen av dem. Enkelte sykdommer er så grusomme at folk bør få hjelp, som ved ALS, der nervesystemet brytes ned, og mange dør av at pustefunksjonene svikter, det finnes ingen kur.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
Handler ikke om å gi opp
Bollestad nevner Nederland som et skrekkeksempel, hvor dødshjelp har vært lovlig i 10 år og det finnes ingen forskning viser at svake grupper presses inn i dette. Selv i Nederland får 1 av 3 avslag på søknad om dødshjelp.
Dette handler ikke om å gi opp noen, eller at staten ufølsomt ønsker å kvitte seg med pasienter, som enkelte hevder. Dette handler om verdighet, menneskeverd, barmhjertighet og anerkjennelsen av at mitt liv er mitt, ikke andre sitt.
Siv Tove sier gråtende på slutten av dokumentaren: «Vær så snill og respekter mitt valg. Det er mitt liv. Det er mitt mareritt»
Hvis vi som samfunn ikke vil tillate henne det, tar vi fra henne verdigheten. Jeg nekter at andres moral skal stå ovenfor Siv Tove sin eller andres. Det er hennes liv, og bør være hennes beslutning. Ikke min og din.
