Kommentar

M-året

Idretten er i utgangen av 2019 noe av en moralsk søppelplass.

Friidrett i Sandnes.

Vår beste kvinnelige løper, Karoline Bjerkeli Grøvdal, har vært åpen om sine spiseproblemer gjennom karrieren. Ære være henne for det, skriver Jan Petter Saltvedt.

Foto: Carina Johansen / NTB scanpix

Hva har sportsåret 2019 lært oss? Vel, at Norge er verdens beste skinasjon, har verdensstjerner i friidrett og fotball- og at en kvinne faktisk kan bli den mektigste lederen i norsk idrett.

Vi har sett at idretten er en levende arena for de mest primitive holdninger. Og lært oss at vi fortsatt ikke klarer å snakke åpent om verken vektproblematikk eller ordet på m.

Idretten er i utgangen av 2019 noe av en moralsk søppelplass, en arena for rasisme, homofobi, korrupsjon og doping.

Men også fortielsen av to temaer som har blitt så sterkt satt på dagsorden den siste måneden at vi likevel er nødt til å snakke om dem: Vekt og menstruasjon. To temaer som er tett knyttet sammen, utover at begge er punkter på de mye omtalte helseattestene.

Pubertale tenåringsjenter virker bedre rustet til å snakke om den biologiske syklus for kvinner enn norske idrettsledere

Likevel virker tenåringsjenter bedre rustet til å snakke om biologiske sykluser for kvinner enn norske idrettsledere.

Det er ikke lett å skulle nyte sesongens høydepunkt i nasjonalsporten langrenn, Tour de Ski, og vite at to av de aller største profilene har brukt den siste måneden på å forholde seg til konsekvensene av og mest av alt grunnene til en startnekt, fordi de ikke oppfyller kravene til en helseattest.

Det er et symptom på et system med fungerende sanksjoner, men uten fungerende støtteordninger. Fordi det er en situasjon som skulle ha vært fanget opp. Uansett hvor mange ganger skiforbundene påstår de har gjort hva de har kunnet.

Realitetene ved årets ende forteller en helt annen historie.

Og det avdekker igjen problemene knyttet til vektsensitive idretter. Som langrenn, som hopp, som friidrett.

Vår beste kvinnelige løper, Karoline Bjerkeli Grøvdal, har vært åpen om sine spiseproblemer gjennom karrieren. Og er det lov å gjenta det: Ære være henne for det.

Hennes vei videre inn i problemene, som hun nylig sa i en samtale med VG, er like enkel som den åpenbart er krevende: å tørre å snakke om det.

Det mest skremmende og presserende er holdningene til denne typen utfordringer. Fortielsen er veien. Mens det som savnes er en vilje til åpenhet om idrettslivets mest grunnleggende problemstillinger.

Vi journalister bidrar selv til moralens forfall i 2019.

Som at kvinner i fruktbar alder, som i veldig stor grad er da man utøver en idrettskarriere, har menstruasjon i månedlige syklus. Og at dette faktisk kan påvirke yteevnen.

Det er så banalt at det ikke burde være sant. Likevel er det i en årrekke et påfallende nedprioritert tema innen idrettsforskning. Det man ikke ønsker å snakke høyt om når man er ung og litt skamfull.

Hvorfor være så negativ- midt i årets deiligste tid for mange, hvor vi strengt tatt bare burde glede oss over at året fortsatt inneholder hygge og hoppuke.

Fordi det ikke er så lett å være positiv, tror jeg er det enkle svaret.

Fordi de som styrer norsk idrett ikke tar utøvernes egentlig liv innover seg i den grad det faktisk kreves av dem. Vi har sett det samme i den siste tids saker om vold i divisjonsfotballen, om fluor eller om klasseskiller i breddeidretten.

Den nevnte søppelplassen er imidlertid mye større enn vår idrettsglade - tross alt- nasjon.

Strømninger i internasjonal idrett gir ingen større grunn til optimisme. Vi ser det i europeisk fotball på aller høyeste nivå, som i alt for stor grad har har blitt en arena for åpen rasisme. Det er et stort problem i Italia og flere land i øst-Europa.

Så langt har idretten kommet at når et så alvorlig problem skal sanksjoneres av det europeiske fotballforbundet, tilfeldigvis da Romania tok imot Norge til EM-kvalifiseringskamp, så ender det hele i en ren, trist parodi.

Det er så banalt at det ikke burde være sant.

De tomme tribunene, som skal avskrekke og vekke, blir i stedet fylt av tusener av entusiastiske barn, som skaper en festligere ramme enn noen gang.

Ønsket om å adressere problemer er mye mindre enn viljen til å dekke over flekker på et glanset tv-produkt.

Og jeg må her, i årets solnedgang, bidra med en smule sjelden selvkritikk også. For vi journalister bidrar selv til moralens forfall i 2019. Der vi reiser til VM i friidrett i Doha i Qatar, i opplyst visshet om livsfarlige arbeidsforhold og omfattende brudd på menneskerettigheter, i landet generelt og under bygging av de spektakulære idrettsanlegg spesielt.

Fra de luftkjølte luksusbussene på vei til stadion, passerer vi rekker av arbeidere langs veien, i temperaturer som også i oktober når 40 grader- i skyggen.

Likevel lar vi sporten og den stadige lengre rekken med dyktige nordmenn få vår uforstyrrede oppmerksomhet. Og prioriterer skremmende enkelt det fascinerende sirkuset foran det bedervede brød.

Den eneste som virkelig sier fra om det hyklerske, er paradoksalt nok Karsten Warholm. Den som tør mest, yter også best.

Vi andre - jeg- burde tatt lærdom. Men gjorde det overhodet ikke. Og dette var bare generalprøven.

Idretten er i utgangen av 2019 noe av en moralsk søppelplass

Om tre år er vi tilbake, for den virkelige festen. Da skal det som nok er tidenes mest korrupte tildeling av et idrettsarrangement feires. Qatar er arrangør av VM i fotball. Og vi journalister like begeistret.

Det er bare å glede seg.

I mellomtiden må vi i hvert fall love oss selv å bruke tiden til å prøve- på å belyse de temaene som holdes i skyggen. Og snakke, for å si det igjen med Karoline Bjerkeli Grøvdal.

Ingen vet ennå hva slags respekt den nye idrettspresidenten har fortjent. Til det er det for kort tid siden hun provoserte for mange da det ble kjent at hun hadde godt betalt pr-hjelp på veien til en uventet valgseier.

Men la oss håpe hun vil ta utfordringen, ikke for kvinnene spesielt, men for hele idrettsbevegelsen.

Og la 2020 bli året hvor vi klarer snakke om de tingene i idretten som åpenbart fortsatt er for vanskelige. Og skaffer midlene som åpenbart trengs for å skaffe større innsikt i disse helt grunnleggende problemstillingene.

Om det er vekt, stress, angst eller ordet på m. Og la 2020 bli m-året i norsk idrett,intet mindre.